Hvordan er situasjonen for kurderne i Nord-Kurdistan i dag?

Det siste året har situasjonen blitt vanskeligere. Den tyrkiske staten har intensivert undertrykkingen på mange måter, og avviser alle forslag fra kurdisk side om å prøve å finne en politisk og fredelig løsning. Akkurat nå står anslagsvis 240 000 - 250 000 tyrkiske tropper samla i Sirnak-provinsen nær grensa mot Irak, og det har også blitt gjennomført tyrkiske bombeangrep inn på det som er irakisk del av Kurdistan. Samtidig er befolkningen mer sammensveiset og mer bestemt enn før på å fortsette kampen for å få innfridd sivile politiske og kulturelle krav. Newroz-feiringa i år var preget av dette. Jeg tror også at det nye partiet DTP mange steder betyr en sterkere sivil mobilisering på gressrotplanet enn det vi opplevde de siste årene med partiet DEHAP.

Hva er historikken bak?
Tyrkias statselite har i tråd med Atatürks prinsipper skapt en tyrkisk stat som er bygget på den falske forestillingen at "alle" er tyrkere, selv om de etniske tyrkerne selv er en av minoritetene i Tyrkia. Kurderne - den nest største minoriteten - har tross over 80 år med brutal undertrykking ikke latt seg utslette og har ikke blitt assimilert og usynliggjort. Selv om den kurdiske bevegelsen i dag ikke krever en egen kurdisk nasjonalstat etter europeisk mønster, så blir denne bevegelsen opplevd som en dødelig trussel mot den tyrkiske statseliten. Ganske enkelt fordi anerkjennelsen av det kurdiske folket - som trolig er over 20 mill. i Tyrkia - og dette folkets kultur vil være et bevis på at Atatürks ideer om det tyrkiske Tyrkia er bygd på historieforfalsking.

Hva kan komme til å skje i fremtiden?
Ved opprettelsen av dem tyrkiske republikk i 1923 stod det bl.a. at de interne fiendene av landet Tyrkia er: Sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere og armenere, og andre etniske minoriteter. Her kan vi altså se hvordan Tyrkia ikke anvender fri ytringsfrihet i forhold til politikk, religion og mindre folkegrupper. Det er derfor sannsynlig at den militære delen av Tyrkias statselite fortsetter med opptrappingen av den militære undertrykkingen. Jeg tror at både den sivile kurdiske bevegelsen i Tyrkia og den militære geriljaen er så sterk at Tyrkias krigslinje ikke vil føre fram. Tyrkias strategiske hovedinteresse består i å forhindre oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat, i Tyrkia, så vel som i Irak, Iran og Syria. Landets ledere har gitt klart uttrykk for at de ”aldri” ville akseptere oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat. Tyrkerne frykter at amerikanerne på sikt ikke kan forhindre at kurderne etter hvert overtar kontrollen i oljebyen Kirkuk og eventuelt i Mosul. Dette ville være det siste skrittet til realiseringen av Tyrkias største mareritt: Et selvstyrt og økonomisk bærekraftig kurdisk område som ny tyrkisk nabo - med tilgang til betydelige oljereserver.
Så spørst det om de miljøene i Tyrkia som ønsker en demokratisk utvikling, kan vinne fram. Jeg tror det er slik at det er sterke deler av tyrkias befolkning som ønsker en demokratisk utvikling. Men foreløpig er de for svake til å ta opp kampen med generalene som ser ut til å få gjøre hva de vil, selv om statsminister Erdogan snakker om demokrati når han besøker EU. Men Tyrkia oppfyller ikke kravene for et EU-medlemskap, da de ikke overholder menneskerettighetene. Ennå blir det torturert kurdere i de tyrkiske fengslene. Og mange av de innsatte vet ikke alltid hvorfor de sitter der, eller hvor lenge de skal sitte der. Med andre ord følger ikke fengselsmyndighetene prinsippet om at de ikke skal fengsle personer uten lov og dom. Og organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdiske rettigheter opplever å bli truet eller fengslet. De grove bruddene på menneskerettighetene generelt, er det tyrkiske regimet ansvarlig for. Disse bruddene på menneskerettighetene kan dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.