Frihetskampen for vårt land

Hvem er partene i Kurdistan-konflikten?
Det er hovedsakelig fire okkupasjonsland i Kurdistan-konflikten - Iran, Irak, Syria og Tyrkia som okkuperer hver sin del av Kurdistan. I tillegg har USA og EU blandet seg inn i varierende grad. På samme måte var de europeiske stormaktene sentrale aktører etter første verdenskrig da kurderne først ble lovet sin egen stat i Sèvres-traktaten, og etterpå ble fratatt denne muligheten i Lausanne-avtalen.


Hva går denne striden ut på?
Kort sagt og grovt sett, kan man si at den første fredstraktaten etter 1. verdenskrig - Sèvres-traktaten - beskrev opprettelsen av et selvstendig Kurdistan. På dette tidspunktet så Storbritannia seg tjent med opprettelsen av et uavhengig Kurdistan mellom det britisk-dominerte Irak og det nye Tyrkia som enda ikke hadde noen anerkjente grenser. Storbritannia håpet at Kurdistan skulle bli en slags bufferstat med tette bånd til London. Så ledet Mustafa Kemal de tyrkiske styrkene til seier i Uavhengighetskrigen for den nye staten Tyrkia. Dermed så både Storbritannia og Frankrike snart sine egne stormaktsinteresser best tjent med at det ikke ble noe av det Kurdistan som var blitt traktatfestet i 1920. Sèvres-traktaten ble en avtale som ingen stater respekterte. I 1923 ble den avløst av Lausanne-traktaten som ble den endelige fredsslutningen mellom seierherrene og det nye Tyrkia. Her ble ikke Kurdistan nevnt med ett ord. Tvert imot ble kurdernes land nå delt mellom de fire okkupantstatene. På dette tidspunktet var Irak og Syria ikke selvstendige stater, men var under henholdsvis britisk og fransk overherredømme. Nå har Kurdistan vært kunstig delt mellom fire stater i 80 år. Okkupantstatene vil ha kontroll over naturrikdommene i Kurdistan og frykter opprettingen av en kurdisk stat. Kurderne krever retten til å ta vare på og utvikle egen kultur. Ett av de viktigste spørsmålene omhandler retten til å lære og bruke sitt språk. Kurderne er tross alt det fjerde største folket i Midtøsten. I tillegg er det naturlig at de også krever vanlige menneskerettigheter.


Hva er det viktigste stridsspørsmålet?
Stridsspørsmålet varierer fra stat til stat, men den tyrkiske staten har siden 1920-tallet benektet at det finnes et kurdisk folk, en kurdisk kultur og et kurdisk språk. Staten har ført en brutal politikk mot kurderne der det har handlet om å sikre kontroll over naturrike landområder, sikre seg olje og å frata kurderen muligheten til å eksistere. Lenge benektet de tyrkiske styresmaktene at kurderne som etnisk gruppe eksisterte overhode. I 1980 tok militæret over makten i Tyrkia og kurderen ble behandlet med jernhånd. I 1984 kom det til væpnet konflikter mellom kurderne og Tyrkia. I perioden 1884-1897 regner en at 20 000 mennesker ble drept i kamper mellom tyrkiske regjeringsstyrker og kurdernes PKK gerilja, PKK er forkortelsen for det kurdiske arbeiderparti i Tyrkia - det har nå byttet navn til KADEK. Kurderne har samme rett som andre nasjoner til å bestemme i eget land, og det er ingen tvil om at de er ett folk med felles språk og at de har utgjort det overveldende flertallet av befolkninga i samme området i flere tusen år.

Både beliggenheten og oljerikdommene gjør Kurdistan svært viktig å kontrollere. 10 % av verdens oljeproduksjon skjer i dag på kurdisk område, og 75 % av oljen som eksporteres fra Irak kommer fra Kurdistan, liksom all oljen som finnes i Tyrkia og Syria. Det er ikke bare rike oljeforekomster i disse fjellene, det er rike mineralforekomster der også, både av kobber, jern og krom. I høylandet nord i Kurdistan finnes det og gode vannkilder, kildene til både Eufrat og Tigris kommer herifra. Dette gjør jorden fruktbar og gir et stort elektrisitetspotensiale. Kurdernes viktigste næringsvei er derfor jordbruket, og 75 % av befolkningen er knyttet tl landbruket.


Hvilke konfliktårsaker dominerer denne konflikten?
Tyrkias ledere har hardnakket hevdet at det ikke finnes kurdere i deres land. De som slåss for kurdernes rettigheter blir raskt stemplet som statsfiender og forrædere. Kurderne argumenterer for demokrati og annerkjennelse fra kurdiske rettigheter, i alle fire stater. De argumenterer også for en føderasjonsordning som kan være en fremtidig løsning.
Et folk som består av 40 millioner, og som i mer enn tusen år har vært folkeflertallet i et område som er større enn Spania, er blitt oppdelt av fire okkupanter og er blitt nektet en eksistens. Både de fire okkupanstatene og stormakter utenfra regionen ønsker kontroll over deler av naturressursene. Det handler ikke bare om oljen, men også om jordbruk og mineraler, og ikke minst om de viktisgte vannkildene for det nordlige Midtøsten, som foreksempel Eufrat og Tigris.


Hvilke konfliktløsninger er gjennomført eller vurdert?
PKK startet sin frihetskamp i 1984, og har baser både i Irak og i syriskkontrollerte områder i Libanon. Tyrkiske myndigheter svarte med hevnaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkingen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Det at PKK har baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og tilholdssteder. PKKs leder Abdullah Öcalan ble fengslet og dømt til døden i 1999, men dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraff i 2002. Etter at Öcalan ble dømt i 1999, tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og PKK lanserte derfor en ensidig våpenhvile den 15. mars 1993, der det ble drevet et forsøk på å få til en forhandlingsløsning. PKKs ledelse var klar over at det ikke var mulig for dem å beseire Tyrkia militært, dette var heller ikke neo de øsnket. De ønsket heller å videreføre den kurdiske frigjøringskampen med fredelige, politiske midler. PKKs kunngjøring var ingen overraskelse verken for de som hadde medvirket til underhåndskontakter eller andre som kjente den kurdiske frigjøringsbevegelsen godt. Men den tyrkiske presidenten Özal ble forgiftet av generalene for å forhindre at Tyrkia skulle gå med på forhandlingene.


Hvilket grunnlag finnes det for samarbeid mellom partene?
Det er i dag omfattende kontak mellom kurderne i de fire statene. Opprettelsen av den kurdiske nasjonalkringkasteren MedyaTv i 1995 har styrket allkurdiske oppfatninger, og kanalen har betydd mye for opplysningsnivået. Det er på grunnplanet og på mellomnivået et økende ønske om samarbeid mellom de kurdiske partiene. En større enhet mellom de kurdiske partiene vil gjøre det mulig å komme nærmere en løsning med de fire statene. Det beste grunnlaget er hvis de kurdiske organisasjonene samarbeider med andre folkegrupper som også ønsker demokrati i hver av disse statene, for det er flernasjonale stater.

Et eventuelt tyrkisk medlemsskap I EU er et annet, men høyst usikkert prosjekt med minst 10-20 års perspektiv. På kort sikt er slik at de fleste som slåss mot den brutale undertrykkingen av kurderne i Tyrkia, mener at kurderne kan ha fordel av at det tyrkiske militærregimet blir nødt til gradvis å rette seg etter det som kalles europeiske menneskerettsstandarer.

FN burde anerkjenne Kurdistans Nasjonalkongress - KNK - som et representativt organ for kurderne, og de bør kreve at KNK skal få observatørstatus i FN og andre internasjonale organisasjoner, slik som for eksempel PLO har fått.