Og en, og to, og tre - kjør:
Yes, da er jeg endelig igang med å skrive igjen :)
Det har tatt sin tid, for som Mojdeh så pent kommenterte er det utrolig lenge siden jeg oppdaterte noe. Men som jeg sa: kvalitet fremfor kvantitet er heller å foretrekke, og det var vi egentlig begge enige i.
Skal vi se, som Dr. Phil alltid sier: today is the first day of the rest of your life! Og det var virkelig det. Det er nemlig idag vi hadde kick-off for sunnhetsmåneden vår. Oh yeah! I'm talking about getting in shape for real :) Begynte morgeningen med å gå 10 kilometer - now if that ain't a start I don't know! Det var rett og slett fantastisk! Så fra og med i dag av er dette timeplanen, trene minst en gang om dagen. Dansetreningen vi skulle ha i ettermiddag ble avlyst pga forfall og sykdom, men vi tar det igjen ;)
Etter det satt jeg ute og skrev en av de to oppgavene jeg må levere inn den 6. juni : Skrivingen går sakte, men jeg er godt igang, sier vi :) Men for å være helt ærlig, det er 26 varmegrader, hammocken min savner meg og jeg vil bare nyte været og bli brun. Så jeg endte med å gå inn etter noen timer, ettersom det er kjøligere her inne, og jeg tenkte jeg kunne konsentrere meg bedre. Eh, nei, helt feil. Jeg ble sittende å se på Sex and the City maraton :D Men det var verdt det, det er ikke ofte jeg unner meg tv-tid. Nei, det var en løgn, jeg gjør det ofte, kanskje for ofte? Men det er ferie om en uke og jeg bryr meg litt lite egentlig :)
I morgen begynner jeg min første dag på H&M - yeay me!
Gleder meg veldig til å komme igang der, så jeg kommer til å tilbringe en god del tid der i sommer - I'mma be a working girl this summer. Noe nytt for meg, som regel er jeg borte på sommertid, men you know, can't be traveling all the time. Now it's time to make some money :)
Egentlig har jeg veldig mye mer å komme med, men med tanke på at jeg må rydde det bomba rommet mitt, sier jeg takk, og adjø for nå. Så kommer jeg sterkere tilbake om noen dager :)
Peace out!
mandag 7. april 2008
Hvordan er situasjonen for kurderne i Nord-Kurdistan i dag?
Det siste året har situasjonen blitt vanskeligere. Den tyrkiske staten har intensivert undertrykkingen på mange måter, og avviser alle forslag fra kurdisk side om å prøve å finne en politisk og fredelig løsning. Akkurat nå står anslagsvis 240 000 - 250 000 tyrkiske tropper samla i Sirnak-provinsen nær grensa mot Irak, og det har også blitt gjennomført tyrkiske bombeangrep inn på det som er irakisk del av Kurdistan. Samtidig er befolkningen mer sammensveiset og mer bestemt enn før på å fortsette kampen for å få innfridd sivile politiske og kulturelle krav. Newroz-feiringa i år var preget av dette. Jeg tror også at det nye partiet DTP mange steder betyr en sterkere sivil mobilisering på gressrotplanet enn det vi opplevde de siste årene med partiet DEHAP.
Hva er historikken bak?
Tyrkias statselite har i tråd med Atatürks prinsipper skapt en tyrkisk stat som er bygget på den falske forestillingen at "alle" er tyrkere, selv om de etniske tyrkerne selv er en av minoritetene i Tyrkia. Kurderne - den nest største minoriteten - har tross over 80 år med brutal undertrykking ikke latt seg utslette og har ikke blitt assimilert og usynliggjort. Selv om den kurdiske bevegelsen i dag ikke krever en egen kurdisk nasjonalstat etter europeisk mønster, så blir denne bevegelsen opplevd som en dødelig trussel mot den tyrkiske statseliten. Ganske enkelt fordi anerkjennelsen av det kurdiske folket - som trolig er over 20 mill. i Tyrkia - og dette folkets kultur vil være et bevis på at Atatürks ideer om det tyrkiske Tyrkia er bygd på historieforfalsking.
Hva kan komme til å skje i fremtiden?
Ved opprettelsen av dem tyrkiske republikk i 1923 stod det bl.a. at de interne fiendene av landet Tyrkia er: Sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere og armenere, og andre etniske minoriteter. Her kan vi altså se hvordan Tyrkia ikke anvender fri ytringsfrihet i forhold til politikk, religion og mindre folkegrupper. Det er derfor sannsynlig at den militære delen av Tyrkias statselite fortsetter med opptrappingen av den militære undertrykkingen. Jeg tror at både den sivile kurdiske bevegelsen i Tyrkia og den militære geriljaen er så sterk at Tyrkias krigslinje ikke vil føre fram. Tyrkias strategiske hovedinteresse består i å forhindre oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat, i Tyrkia, så vel som i Irak, Iran og Syria. Landets ledere har gitt klart uttrykk for at de ”aldri” ville akseptere oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat. Tyrkerne frykter at amerikanerne på sikt ikke kan forhindre at kurderne etter hvert overtar kontrollen i oljebyen Kirkuk og eventuelt i Mosul. Dette ville være det siste skrittet til realiseringen av Tyrkias største mareritt: Et selvstyrt og økonomisk bærekraftig kurdisk område som ny tyrkisk nabo - med tilgang til betydelige oljereserver.
Så spørst det om de miljøene i Tyrkia som ønsker en demokratisk utvikling, kan vinne fram. Jeg tror det er slik at det er sterke deler av tyrkias befolkning som ønsker en demokratisk utvikling. Men foreløpig er de for svake til å ta opp kampen med generalene som ser ut til å få gjøre hva de vil, selv om statsminister Erdogan snakker om demokrati når han besøker EU. Men Tyrkia oppfyller ikke kravene for et EU-medlemskap, da de ikke overholder menneskerettighetene. Ennå blir det torturert kurdere i de tyrkiske fengslene. Og mange av de innsatte vet ikke alltid hvorfor de sitter der, eller hvor lenge de skal sitte der. Med andre ord følger ikke fengselsmyndighetene prinsippet om at de ikke skal fengsle personer uten lov og dom. Og organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdiske rettigheter opplever å bli truet eller fengslet. De grove bruddene på menneskerettighetene generelt, er det tyrkiske regimet ansvarlig for. Disse bruddene på menneskerettighetene kan dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.
Hva er historikken bak?
Tyrkias statselite har i tråd med Atatürks prinsipper skapt en tyrkisk stat som er bygget på den falske forestillingen at "alle" er tyrkere, selv om de etniske tyrkerne selv er en av minoritetene i Tyrkia. Kurderne - den nest største minoriteten - har tross over 80 år med brutal undertrykking ikke latt seg utslette og har ikke blitt assimilert og usynliggjort. Selv om den kurdiske bevegelsen i dag ikke krever en egen kurdisk nasjonalstat etter europeisk mønster, så blir denne bevegelsen opplevd som en dødelig trussel mot den tyrkiske statseliten. Ganske enkelt fordi anerkjennelsen av det kurdiske folket - som trolig er over 20 mill. i Tyrkia - og dette folkets kultur vil være et bevis på at Atatürks ideer om det tyrkiske Tyrkia er bygd på historieforfalsking.
Hva kan komme til å skje i fremtiden?
Ved opprettelsen av dem tyrkiske republikk i 1923 stod det bl.a. at de interne fiendene av landet Tyrkia er: Sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere og armenere, og andre etniske minoriteter. Her kan vi altså se hvordan Tyrkia ikke anvender fri ytringsfrihet i forhold til politikk, religion og mindre folkegrupper. Det er derfor sannsynlig at den militære delen av Tyrkias statselite fortsetter med opptrappingen av den militære undertrykkingen. Jeg tror at både den sivile kurdiske bevegelsen i Tyrkia og den militære geriljaen er så sterk at Tyrkias krigslinje ikke vil føre fram. Tyrkias strategiske hovedinteresse består i å forhindre oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat, i Tyrkia, så vel som i Irak, Iran og Syria. Landets ledere har gitt klart uttrykk for at de ”aldri” ville akseptere oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat. Tyrkerne frykter at amerikanerne på sikt ikke kan forhindre at kurderne etter hvert overtar kontrollen i oljebyen Kirkuk og eventuelt i Mosul. Dette ville være det siste skrittet til realiseringen av Tyrkias største mareritt: Et selvstyrt og økonomisk bærekraftig kurdisk område som ny tyrkisk nabo - med tilgang til betydelige oljereserver.
Så spørst det om de miljøene i Tyrkia som ønsker en demokratisk utvikling, kan vinne fram. Jeg tror det er slik at det er sterke deler av tyrkias befolkning som ønsker en demokratisk utvikling. Men foreløpig er de for svake til å ta opp kampen med generalene som ser ut til å få gjøre hva de vil, selv om statsminister Erdogan snakker om demokrati når han besøker EU. Men Tyrkia oppfyller ikke kravene for et EU-medlemskap, da de ikke overholder menneskerettighetene. Ennå blir det torturert kurdere i de tyrkiske fengslene. Og mange av de innsatte vet ikke alltid hvorfor de sitter der, eller hvor lenge de skal sitte der. Med andre ord følger ikke fengselsmyndighetene prinsippet om at de ikke skal fengsle personer uten lov og dom. Og organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdiske rettigheter opplever å bli truet eller fengslet. De grove bruddene på menneskerettighetene generelt, er det tyrkiske regimet ansvarlig for. Disse bruddene på menneskerettighetene kan dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.
Frihetskampen for vårt land
Hvem er partene i Kurdistan-konflikten?
Det er hovedsakelig fire okkupasjonsland i Kurdistan-konflikten - Iran, Irak, Syria og Tyrkia som okkuperer hver sin del av Kurdistan. I tillegg har USA og EU blandet seg inn i varierende grad. På samme måte var de europeiske stormaktene sentrale aktører etter første verdenskrig da kurderne først ble lovet sin egen stat i Sèvres-traktaten, og etterpå ble fratatt denne muligheten i Lausanne-avtalen.
Hva går denne striden ut på?
Kort sagt og grovt sett, kan man si at den første fredstraktaten etter 1. verdenskrig - Sèvres-traktaten - beskrev opprettelsen av et selvstendig Kurdistan. På dette tidspunktet så Storbritannia seg tjent med opprettelsen av et uavhengig Kurdistan mellom det britisk-dominerte Irak og det nye Tyrkia som enda ikke hadde noen anerkjente grenser. Storbritannia håpet at Kurdistan skulle bli en slags bufferstat med tette bånd til London. Så ledet Mustafa Kemal de tyrkiske styrkene til seier i Uavhengighetskrigen for den nye staten Tyrkia. Dermed så både Storbritannia og Frankrike snart sine egne stormaktsinteresser best tjent med at det ikke ble noe av det Kurdistan som var blitt traktatfestet i 1920. Sèvres-traktaten ble en avtale som ingen stater respekterte. I 1923 ble den avløst av Lausanne-traktaten som ble den endelige fredsslutningen mellom seierherrene og det nye Tyrkia. Her ble ikke Kurdistan nevnt med ett ord. Tvert imot ble kurdernes land nå delt mellom de fire okkupantstatene. På dette tidspunktet var Irak og Syria ikke selvstendige stater, men var under henholdsvis britisk og fransk overherredømme. Nå har Kurdistan vært kunstig delt mellom fire stater i 80 år. Okkupantstatene vil ha kontroll over naturrikdommene i Kurdistan og frykter opprettingen av en kurdisk stat. Kurderne krever retten til å ta vare på og utvikle egen kultur. Ett av de viktigste spørsmålene omhandler retten til å lære og bruke sitt språk. Kurderne er tross alt det fjerde største folket i Midtøsten. I tillegg er det naturlig at de også krever vanlige menneskerettigheter.
Hva er det viktigste stridsspørsmålet?
Stridsspørsmålet varierer fra stat til stat, men den tyrkiske staten har siden 1920-tallet benektet at det finnes et kurdisk folk, en kurdisk kultur og et kurdisk språk. Staten har ført en brutal politikk mot kurderne der det har handlet om å sikre kontroll over naturrike landområder, sikre seg olje og å frata kurderen muligheten til å eksistere. Lenge benektet de tyrkiske styresmaktene at kurderne som etnisk gruppe eksisterte overhode. I 1980 tok militæret over makten i Tyrkia og kurderen ble behandlet med jernhånd. I 1984 kom det til væpnet konflikter mellom kurderne og Tyrkia. I perioden 1884-1897 regner en at 20 000 mennesker ble drept i kamper mellom tyrkiske regjeringsstyrker og kurdernes PKK gerilja, PKK er forkortelsen for det kurdiske arbeiderparti i Tyrkia - det har nå byttet navn til KADEK. Kurderne har samme rett som andre nasjoner til å bestemme i eget land, og det er ingen tvil om at de er ett folk med felles språk og at de har utgjort det overveldende flertallet av befolkninga i samme området i flere tusen år.
Både beliggenheten og oljerikdommene gjør Kurdistan svært viktig å kontrollere. 10 % av verdens oljeproduksjon skjer i dag på kurdisk område, og 75 % av oljen som eksporteres fra Irak kommer fra Kurdistan, liksom all oljen som finnes i Tyrkia og Syria. Det er ikke bare rike oljeforekomster i disse fjellene, det er rike mineralforekomster der også, både av kobber, jern og krom. I høylandet nord i Kurdistan finnes det og gode vannkilder, kildene til både Eufrat og Tigris kommer herifra. Dette gjør jorden fruktbar og gir et stort elektrisitetspotensiale. Kurdernes viktigste næringsvei er derfor jordbruket, og 75 % av befolkningen er knyttet tl landbruket.
Hvilke konfliktårsaker dominerer denne konflikten?
Tyrkias ledere har hardnakket hevdet at det ikke finnes kurdere i deres land. De som slåss for kurdernes rettigheter blir raskt stemplet som statsfiender og forrædere. Kurderne argumenterer for demokrati og annerkjennelse fra kurdiske rettigheter, i alle fire stater. De argumenterer også for en føderasjonsordning som kan være en fremtidig løsning.
Et folk som består av 40 millioner, og som i mer enn tusen år har vært folkeflertallet i et område som er større enn Spania, er blitt oppdelt av fire okkupanter og er blitt nektet en eksistens. Både de fire okkupanstatene og stormakter utenfra regionen ønsker kontroll over deler av naturressursene. Det handler ikke bare om oljen, men også om jordbruk og mineraler, og ikke minst om de viktisgte vannkildene for det nordlige Midtøsten, som foreksempel Eufrat og Tigris.
Hvilke konfliktløsninger er gjennomført eller vurdert?
PKK startet sin frihetskamp i 1984, og har baser både i Irak og i syriskkontrollerte områder i Libanon. Tyrkiske myndigheter svarte med hevnaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkingen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Det at PKK har baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og tilholdssteder. PKKs leder Abdullah Öcalan ble fengslet og dømt til døden i 1999, men dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraff i 2002. Etter at Öcalan ble dømt i 1999, tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og PKK lanserte derfor en ensidig våpenhvile den 15. mars 1993, der det ble drevet et forsøk på å få til en forhandlingsløsning. PKKs ledelse var klar over at det ikke var mulig for dem å beseire Tyrkia militært, dette var heller ikke neo de øsnket. De ønsket heller å videreføre den kurdiske frigjøringskampen med fredelige, politiske midler. PKKs kunngjøring var ingen overraskelse verken for de som hadde medvirket til underhåndskontakter eller andre som kjente den kurdiske frigjøringsbevegelsen godt. Men den tyrkiske presidenten Özal ble forgiftet av generalene for å forhindre at Tyrkia skulle gå med på forhandlingene.
Hvilket grunnlag finnes det for samarbeid mellom partene?
Det er i dag omfattende kontak mellom kurderne i de fire statene. Opprettelsen av den kurdiske nasjonalkringkasteren MedyaTv i 1995 har styrket allkurdiske oppfatninger, og kanalen har betydd mye for opplysningsnivået. Det er på grunnplanet og på mellomnivået et økende ønske om samarbeid mellom de kurdiske partiene. En større enhet mellom de kurdiske partiene vil gjøre det mulig å komme nærmere en løsning med de fire statene. Det beste grunnlaget er hvis de kurdiske organisasjonene samarbeider med andre folkegrupper som også ønsker demokrati i hver av disse statene, for det er flernasjonale stater.
Et eventuelt tyrkisk medlemsskap I EU er et annet, men høyst usikkert prosjekt med minst 10-20 års perspektiv. På kort sikt er slik at de fleste som slåss mot den brutale undertrykkingen av kurderne i Tyrkia, mener at kurderne kan ha fordel av at det tyrkiske militærregimet blir nødt til gradvis å rette seg etter det som kalles europeiske menneskerettsstandarer.
FN burde anerkjenne Kurdistans Nasjonalkongress - KNK - som et representativt organ for kurderne, og de bør kreve at KNK skal få observatørstatus i FN og andre internasjonale organisasjoner, slik som for eksempel PLO har fått.
Det er hovedsakelig fire okkupasjonsland i Kurdistan-konflikten - Iran, Irak, Syria og Tyrkia som okkuperer hver sin del av Kurdistan. I tillegg har USA og EU blandet seg inn i varierende grad. På samme måte var de europeiske stormaktene sentrale aktører etter første verdenskrig da kurderne først ble lovet sin egen stat i Sèvres-traktaten, og etterpå ble fratatt denne muligheten i Lausanne-avtalen.
Hva går denne striden ut på?
Kort sagt og grovt sett, kan man si at den første fredstraktaten etter 1. verdenskrig - Sèvres-traktaten - beskrev opprettelsen av et selvstendig Kurdistan. På dette tidspunktet så Storbritannia seg tjent med opprettelsen av et uavhengig Kurdistan mellom det britisk-dominerte Irak og det nye Tyrkia som enda ikke hadde noen anerkjente grenser. Storbritannia håpet at Kurdistan skulle bli en slags bufferstat med tette bånd til London. Så ledet Mustafa Kemal de tyrkiske styrkene til seier i Uavhengighetskrigen for den nye staten Tyrkia. Dermed så både Storbritannia og Frankrike snart sine egne stormaktsinteresser best tjent med at det ikke ble noe av det Kurdistan som var blitt traktatfestet i 1920. Sèvres-traktaten ble en avtale som ingen stater respekterte. I 1923 ble den avløst av Lausanne-traktaten som ble den endelige fredsslutningen mellom seierherrene og det nye Tyrkia. Her ble ikke Kurdistan nevnt med ett ord. Tvert imot ble kurdernes land nå delt mellom de fire okkupantstatene. På dette tidspunktet var Irak og Syria ikke selvstendige stater, men var under henholdsvis britisk og fransk overherredømme. Nå har Kurdistan vært kunstig delt mellom fire stater i 80 år. Okkupantstatene vil ha kontroll over naturrikdommene i Kurdistan og frykter opprettingen av en kurdisk stat. Kurderne krever retten til å ta vare på og utvikle egen kultur. Ett av de viktigste spørsmålene omhandler retten til å lære og bruke sitt språk. Kurderne er tross alt det fjerde største folket i Midtøsten. I tillegg er det naturlig at de også krever vanlige menneskerettigheter.
Hva er det viktigste stridsspørsmålet?
Stridsspørsmålet varierer fra stat til stat, men den tyrkiske staten har siden 1920-tallet benektet at det finnes et kurdisk folk, en kurdisk kultur og et kurdisk språk. Staten har ført en brutal politikk mot kurderne der det har handlet om å sikre kontroll over naturrike landområder, sikre seg olje og å frata kurderen muligheten til å eksistere. Lenge benektet de tyrkiske styresmaktene at kurderne som etnisk gruppe eksisterte overhode. I 1980 tok militæret over makten i Tyrkia og kurderen ble behandlet med jernhånd. I 1984 kom det til væpnet konflikter mellom kurderne og Tyrkia. I perioden 1884-1897 regner en at 20 000 mennesker ble drept i kamper mellom tyrkiske regjeringsstyrker og kurdernes PKK gerilja, PKK er forkortelsen for det kurdiske arbeiderparti i Tyrkia - det har nå byttet navn til KADEK. Kurderne har samme rett som andre nasjoner til å bestemme i eget land, og det er ingen tvil om at de er ett folk med felles språk og at de har utgjort det overveldende flertallet av befolkninga i samme området i flere tusen år.
Både beliggenheten og oljerikdommene gjør Kurdistan svært viktig å kontrollere. 10 % av verdens oljeproduksjon skjer i dag på kurdisk område, og 75 % av oljen som eksporteres fra Irak kommer fra Kurdistan, liksom all oljen som finnes i Tyrkia og Syria. Det er ikke bare rike oljeforekomster i disse fjellene, det er rike mineralforekomster der også, både av kobber, jern og krom. I høylandet nord i Kurdistan finnes det og gode vannkilder, kildene til både Eufrat og Tigris kommer herifra. Dette gjør jorden fruktbar og gir et stort elektrisitetspotensiale. Kurdernes viktigste næringsvei er derfor jordbruket, og 75 % av befolkningen er knyttet tl landbruket.
Hvilke konfliktårsaker dominerer denne konflikten?
Tyrkias ledere har hardnakket hevdet at det ikke finnes kurdere i deres land. De som slåss for kurdernes rettigheter blir raskt stemplet som statsfiender og forrædere. Kurderne argumenterer for demokrati og annerkjennelse fra kurdiske rettigheter, i alle fire stater. De argumenterer også for en føderasjonsordning som kan være en fremtidig løsning.
Et folk som består av 40 millioner, og som i mer enn tusen år har vært folkeflertallet i et område som er større enn Spania, er blitt oppdelt av fire okkupanter og er blitt nektet en eksistens. Både de fire okkupanstatene og stormakter utenfra regionen ønsker kontroll over deler av naturressursene. Det handler ikke bare om oljen, men også om jordbruk og mineraler, og ikke minst om de viktisgte vannkildene for det nordlige Midtøsten, som foreksempel Eufrat og Tigris.
Hvilke konfliktløsninger er gjennomført eller vurdert?
PKK startet sin frihetskamp i 1984, og har baser både i Irak og i syriskkontrollerte områder i Libanon. Tyrkiske myndigheter svarte med hevnaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkingen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Det at PKK har baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og tilholdssteder. PKKs leder Abdullah Öcalan ble fengslet og dømt til døden i 1999, men dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraff i 2002. Etter at Öcalan ble dømt i 1999, tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og PKK lanserte derfor en ensidig våpenhvile den 15. mars 1993, der det ble drevet et forsøk på å få til en forhandlingsløsning. PKKs ledelse var klar over at det ikke var mulig for dem å beseire Tyrkia militært, dette var heller ikke neo de øsnket. De ønsket heller å videreføre den kurdiske frigjøringskampen med fredelige, politiske midler. PKKs kunngjøring var ingen overraskelse verken for de som hadde medvirket til underhåndskontakter eller andre som kjente den kurdiske frigjøringsbevegelsen godt. Men den tyrkiske presidenten Özal ble forgiftet av generalene for å forhindre at Tyrkia skulle gå med på forhandlingene.
Hvilket grunnlag finnes det for samarbeid mellom partene?
Det er i dag omfattende kontak mellom kurderne i de fire statene. Opprettelsen av den kurdiske nasjonalkringkasteren MedyaTv i 1995 har styrket allkurdiske oppfatninger, og kanalen har betydd mye for opplysningsnivået. Det er på grunnplanet og på mellomnivået et økende ønske om samarbeid mellom de kurdiske partiene. En større enhet mellom de kurdiske partiene vil gjøre det mulig å komme nærmere en løsning med de fire statene. Det beste grunnlaget er hvis de kurdiske organisasjonene samarbeider med andre folkegrupper som også ønsker demokrati i hver av disse statene, for det er flernasjonale stater.
Et eventuelt tyrkisk medlemsskap I EU er et annet, men høyst usikkert prosjekt med minst 10-20 års perspektiv. På kort sikt er slik at de fleste som slåss mot den brutale undertrykkingen av kurderne i Tyrkia, mener at kurderne kan ha fordel av at det tyrkiske militærregimet blir nødt til gradvis å rette seg etter det som kalles europeiske menneskerettsstandarer.
FN burde anerkjenne Kurdistans Nasjonalkongress - KNK - som et representativt organ for kurderne, og de bør kreve at KNK skal få observatørstatus i FN og andre internasjonale organisasjoner, slik som for eksempel PLO har fått.
Den kurdiske historien
I middelalderen var de kurdiske områdene stadig arena for kamper mellom andre makter og folkeslag. Til ulike tider kunne man finne både bysantere og persere, arabere, ulike tyrkiske stammer, kristne korsfarere og mongoler der. Det Persiske riket og det Osmanske riket ble dominerende makter fra 1500-tallet. Begge var grunnlagt av fyrster med bakgrunn i de tyrkiske stammene som kom til området rundt år 1000. Kurdiske fyrster hadde sine småstater, men de skapte ingen felles stat for det kurdiske området. Kurderne betegnes som Kurdistans urbefolkning og regnes som etterkommere etter mederne - et folk bosatt i Mesopotamia for mer enn 4000 år siden. Kurderne har alltid knyttet sin historie og identitet til dette området. Spesielt viktig er tilhørigheten til fjellene, det er derfra utsagnet ”Fjellene er våre eneste venner” er hentet fra. Kurdistan, på lik linje med resten av Midtøsten har tradisjonelt sett vært et stammeorganisert samfunn. Medlemskap i en klan og en stamme har vært av avgjørende betydning for det sosiale og politiske liv. Folks handlinger, valg og prioriteringer har først og fremst tjent fellesskapet - stammen. Antall medlemmer i en stamme og størrelsen på området den kontrollerer har vært avgjørende for den enkelte stammes makt. For å oppnå størst mulig makt og innflytelse har det vært kamper og rivaliseringer mellom ulike stammer. Lojaliteten til stammen har vært større enn lojaliteten til en kurdisk nasjon, og rivaliseringer mellom klaner og stammer har på mange måter forhindret kurderne i å forene seg i kampen for sine nasjonale rettigheter. De interne splittelser blant kurderne har blitt utnyttet av statene i regionen. Det finnes utallige eksempler på hvordan myndighetene i en stat har alliert seg medkurdere i en annen stat. Iran støttet under krigen mellom Iran og irak på 1980-tallet kurderne i Irak for å svekke regimet i Bagdad, og Tyrkia har i sin bekjempelse av Kurdistan Arbeiderparti (PKK) i perioder alliert seg med Kurdistans Demokratiske Parti-Irak. Når kurdere har gått med på dette er det fordi dette har vært en måte å skaffe seg ressurser til frigjøringskampen på.
Slaget ved Malazgirt nord for Wan-sjøen og vest for Kaspihavet markerte i 1071 de tyrkiske stammenes inntog i Anatolia. Lokale kurdiske klanledere besiret en hær fra det østromerske riket[1] sammen med de nyankomne tyrkerne. Dermed kunne de tyrkiske stammene fortsette vestover, inn mot det området som i dag betegnes som staten Tyrkia. Blant kurdiske klanledere og fyrster sto eyyubidene i en særstilling. De gjorde ikke et forsøk på å opprette noen kurdisk stat, men dro vestover og etablerte sitt hovedsete i Egypt fra 1169. En periode strakte eyyubidenes storhet seg fra det østlige Libya til gjennom Egypt og Syria, helt til det kristne Armenia ved Svartehavet. Den mest kjente av eyyubidene var hærføreren Selaheddîn. Etter at han i 1187 befridde muslimenes hellige by Jeruasalem, som da hadde vært okkupert av europeiske korsfarere i 88 år, ble Selaheddîn en helteskikkelse, noe som har vart helt siden.
Da Jerusalems kristne forsvarere ga opp etter to ukers beleiring, ble de overrasket over den muslimske hærens fremtreden. Seiersherrene plyndret ikke byen, heller ikke myrdet de sivile. Selaheddîns erobring ble den rake motsetning til blodbadet som hadde vært da de kristne i sin tid hadde rykket inn i Jerusalem. ”Kristne over alt i verden vil huske den godhet og vennlighet vi har vist dem,” sa den 49 år gamle Selaheddîn[2]. Det fortelles at hans toleranse og sans for rettferdighet fikk innvirkning på senere arabiske herskere. Samtidig forsvarte han Jerusalem mot det tredje korstoget der europeiske fyrster som Rikard Løvehjerte og Filip 2. August forgjeves prøvde å gjenerobre byen. Både muslimske og europeiske historikere har ofte utelatt opplysningen om at de islamske herskerne i Egypt i flere generasjoner var kurdere. Mens eyyubidene utøvet makten i Kairo frem til 1250 , dannet seljukene, eller seljuktyrkeren etter hvert et nokså stabilt samfunn i Anatolia. Osman I som var sønnen til den lokale seljukfursten Ertogul, tok tittelen Sultan i 1301. Han regnes som grunnleggeren av det Osmanske riket. En av hans etterkommere erobret Konstantinopel i 1453, og gjorde den om til sultanens by i nesten 470 år, helt frem til slutten av første verdenskrig. Byen fikk sitt nåværende navn, Istanbul i 1930.
Lavlandsbefolkningen i den nordvestlige utkanten av Kurdistan ble i stor grad fortrengt eller assimilert av de tyrkiske stammene. En del kurdiske klaner tilegnet seg det tyrkiske språket og ble oppslukt i den innvandrende, tyrkiske befolkningen. Tilsvarende var det den andre veien. Flere av vår tids kurdiske klaner har tyrkiske navn. Dette er tyrkiske eller turkmenske stammer som ble assimilert i det kurdiske samfunnet. Navnene er det eneste som minner om deres ikke-kurdiske opphav. De innvandrende tyrkiske stammene konverterte til islam, og oppfattet seg primært som muslimer mer enn tyrkere. Selv om de beholdt sine tradisjoner, identifiserte ingen tyrkiske dynastier seg som tyrkiske imperier eller nasjonale stater. Allikevel spilte de en avgjørende rolle under nye identitesdannelser sent på 1800-tallet i
Midtøsten.[3] Lenger øst sikret safavidene seg makten over Perserriket. Safaviddynsatiet som også hadde sin opprinnelse fra de tyrkiske stammene, hadde sitt navn etter stamfaren Safi ad-Din som døde i 1334.[4] Styrkene til safavidfyrsten Ismail erobret Tabriz i 1501 og gjorde byen til hovedstad. Begge disse stammebaserte tyrkiske dynastiene hadde stormaktsambisjoner. De kurdiske småstatene og fyrstedømmene hadde derimot ledere som ikke prøvde å samle alle kurderne.
Mongolenes flodbølgeaktige erobringer på 1200- og 1300-tallet skapte dramatiske endringer. De erobret land fra Stillehavet til Middelhavet, og dermed også det meste av Kurdistan. Timur-Lenk som var barbebarnet til Djengis-khan erobret og ødela Ninive. Men det fortelles at klippefestningen i Mardin var så uinntakelig at den mongolske hæren ga opp etter tre måneders beleiring. Mardin ligger nord for den tyrkisk-syriske grensen. På den tiden var det ikke noe særtrekk ved kurderne som gjorde at de ikke prøvde å opprette nasjonalstater. Nasjonalisme og nye nasjonale statsdannelser var stort sett ukjente fenomener i Midtøsten, og blant muslimer før 1900-tallet. Fra 1500-tallet var det to imperier som dominerte det politiske og adminsitrative landskapet i regionen. Både i det Osmanske riket og i Persia var identiteter mest knyttet til de ulike samfunnenes religiøse tro.[5] I 1514 samlet den osmanske sultanen Salim I mer enn 100 000 soldater for å endelig gjøre slutt på sin persiske rival. Det fortelles at 60 000 kameler fraktet rustningen til den hæren som ble sendt østover, gjennom Kurdistan. Og sultan Salim I knuste den persiske hæren ved Caldirin nord for Wan-sjøen. Han rykket videre mot øst og okkuperte den persiske hovedstaden Tabriz. Den osmanske hæren klarte likevel ikke å beseire de persiske styrkene og måtte snart trekke seg tilbake. Perserhæren gjenerobret Tabriz, men greide ikke å ta tilbake store deler av Kurdistan. Grensekrigene fortsatte i over hundre år uten å føre til store endringer. Man kan si at denne krigen i 1514, resulterte i at Kurdistan ble delt mellom Perisa[6] og det Osmanske riket. Undertegnelsen av Qesr-î Sîrîn-traktaten i 1639 gjorde slutt på grensekrigene. De persiske og osmanske herskerne ble enige om hvor grensen skulle gå. Kurdistan ble for første gang formelt delt i to av to utenforstående makter.
I brevet som ble levert til den persiske sjahen 17. mai 1639 beskriver sultan Murat IV detaljert hvordan grensen mellom de to rikene skal trekkes på vestsiden av Zagrosfjellene, i hovedsak langs det ustabile skillet som var resultert av Caldiran-krigen i 1514. Han forsikret at brevet var skrevet med de beste hensikter, for at handelsmenn og reisende fra begge parter skulle kunne reise fritt. Denne avtalen fastsatte grensene mellom imperiene og det ble ingen endringer før 1918. Traktaten gjorde slutt på grensekrigene, men den kunne ikke hindre en dramatisk nedgang i antallet handelsmenn og reisende. Karavannens tid langs Silkeveien var på hell. Da Qesr-î Sîrîn-traktaten ble underskrevet var den nyoppdagete sjøveien rundt Afrika allerede et raskere og billigere transportalternativ mellom Europa og Østen. Denne oppdagelsen betydde en økonomisk nedtur for fyrstedømmer og småstater langs hele den gamle transportruten. Dimdim som ligger øst for delelinjen fra 1639 ble et symbol på motstandskampen mot persisk overherredømme. Legenden om den kurdiske festingen i Dimdim ble muntlig overlevert gjennom århundrene. I 1966 ga den en vesentlig del av innholdet til Erebê Semos store roman med samme navn. Semo skildret både livet i festningen og menneskene der, den politiske situasjonen og de sosiale forholdene. Romanens hovedperson er Xane Lepzêrîn, lederen av den kurdiske motstanden.[7]
På 1500-tallet var det omkring 40 kurdiske fyrster som holdt seg med egne soldater. Disse fyrstene var meget mektige, og de sterkeste fyrstedømmene ble kalt for kurd hukumati - kurdiske regjeringer. De betalte ikke skatt til sentralregjeringen og deres innbyggere gjorde ikke militærtjeneste i den osmanske hæren, men var forpliktet til å delta i krig. De kurdiske fyrstene godtok sultanens herreoverdømme. Etter Caldiran-krigen undertegnet 16 kurdiske emirer en avtale med sultan salim I. De fikk et slags selvstyre i hele området fra Ûrmîyesjøen til Malatia. Avtalen hadde fire viktige punkter:
De lokale kurdiske statene skulle få beholde sin selvstendighet.
Makten i de lokale kurdiske statene skulle være arvelige.
Kurderne måtte delta i det Osmanske rikets kriger mot dets fiender.
Det Osmanske riket skulle hjelpe de lokale kurdiske statene i tilfelle fremmed makter angrep dem.[8]
Både sjahen og sultanen ønsket kontroll over Kurdistan, og når de rustet til krig krevde begge parter at kurderne skulle være soldater på deres side. Etter todelingen i 1514 bodde de fleste kurderne på sultanens side av grensen.
Serefxan Bidlîsî, en kurdisk emir som var kommet i konflikt med det Osmanske rikets regime, fullførte i 1597 historieverket Serefname. Mens han levde i landflyktighet i Persia skrev han ned mer enn 300 hundre års kurdisk historie. Dette er den første skrevne samlingen av historiske opplysninger om de kurdiske klanene og fyrstehusene. Serefxan ville hindre at de kurdiske furstenes historie ble glemt og oppfordret dem til en samlet kamp mot fiendene.
For kurderne ble de følgende århundrene etter todelingen i 1639 preget av økonomisk tilbakegang og hardere undertrykking fra begge imperiene. De gjennomførte flere store deportasjoner av kurdere. Kurderne som bor i Konya, sør for Ankara, er etterkommere etter ofre for osmanske deportasjoner fra 1600-tallet og helt frem til 1920-årene. Tilsvarende finnes en kurdisk enklave[9] i det nordøstlige Iran, nær grensen til dagens Turkmenistan. Den persiske sjahens deportasjoner fra 1600-tallet til 1800-tallet skapte det kurdiske flertallet i også dette området. Midt i denne perioden da Kurdistan var blitt delt mellom periske og osmanske herskere, skapte Ehmedê Xanî det diktverket som er blitt kurdernes nasjonalepos. Beretningen om de to elskende Mêm û Zîn hadde blitt muntlig overlevert i generasjoner. Xanîs gjendiktning gir en detaljert skildring av levestil og samfunnsform i de kurdiske fyrstedømmene. Men verket, som består av 2654 vers er mye mer enn en nedskriving av det som var muntlig overlevert. Xanî satte skildringen av to elskende i sammenheng med sin egen oppfatning av det splittede kurdiske folkets situasjon. Han skrev om den nasjonale ideen, hvor han sier at det kurdiske folket må frigjøre seg og skape sin egen stat i Kurdistan.[10]
Handlingen i eposet er enkel: Mêm som er i tjeneste hos Mîr Zeydin blir forelsket i fyrstens søster. Kjærligheten er ensidig, men onde Beko Ewan som har en ledende stilling ved hoffet setter i gang allverdens intriger for å hindre at de to elskende skal få hverandre. Det lykkes Beko Ewan å baksnakke Mêm på en slik måte at han blir kastet i fengsel av fyrsten. Begge de elskende blir da alvorlige syke, Mêm i fengselet og Zîn på slottet. Etter at et år er gått gir fyrsten samtykke til at Zîn kan få sin elskede Mêm fra fengselet, og gifte seg med han. Men da er det for sent, Mêm er så svak av sykdommen at han dør da Zîn kommer inn i cellen for å fortelle at de kan få gifte seg. En av Mêms venner som har prøvd å hjelpe ham hele tiden dreper Beko Ewan, som så blir begravd like ved Mêms grav. Zîn som er veldig syk ber fyrsten om å få bli gravlagt med sin elskede. Da hun dør tre dager etter Mêm åpnes graven hans, og hun blir lagt ved siden av ham.
- Mêm nå har du fått din Zîn, sier Mîr Zeyden.
- Vær hilset! Vær hilset! Svarer Mêms døde legeme.
På graven deres vokste det to trær. De sto så nær at folk trodde de etter hvert ville vokse seg sammen. Men fra Beko Ewans grav like ved vokste det opp en ugjennomtrengelig tornebusk som presset seg inn mellom de to trærne slik at de aldri nådde hvernadre. Dermed forble de to elskende adskilt fra hverandre også i døden. Likheten til den kurdiske nasjonens ulykkelige deling langs grenselinjen er åpenbar for kurderne. Mêm û Zîn har levd videre blant kurderne, men det måtte gå nesten 300 år før Xanîs ideer fikk virkelig masseoppslutning. Befolkningen fra dikterens hjemsted har spilt en sentral rolle i mange kurdiske opprør. I Hekarîprovinsen sør for Agrî, klarte gjentatte tyrkiske angrep ikke å utslette den nye kurdiske frigjøringsbevegelsen.
Mêm û Zîn ble i sin helhet trykt og utgitt i Konstantinopel i 1919, på slutten av det Osmanske regimet. Diktverkets politiske kraft ble bekreftet i 1996 da den kurdiske utgaven kom, med en tyrksik oversettelse. Boken ble utgitt i Istanbul, men etter en måned ble den forbudt. Forleggeren ble idømt en fengelsstraff på 13 måneder og 10 dager. Domstolen slo fast at utgivelsen av det 300 år gamle diktverket var en forbrytelse mot den tyrkiske statens udelelige enhet, slik den i dag er fastslått av den tyrkiske loven. Dommen og loven den bygger på var enda et uttrykk for den tyrkiske statsledelsens psykologiske underlegenhetsfølelse overfor ikke-tyrkisk kultur og arv.
De kurdiske fyrstedømmene og småstater bestod frem til midten av 1800-tallet. Det første store opprøret fra 1806 til 1808 ble ledet av emir Abdurrahman Pasa i Silêmanîye.[11]
Sultanene sentraliserte etter hvert makten i den østlige delen av det Osmanske riket. Etter flere tilbakeslag i vestdelen av imperiet og tapet av Hellas i 1820-årene begynte sultanen å opprette militærbaser i Kurdistan for å få kontroll over fyrstedømmene der. På 1830-tallet var det seks selvstendige fyrstedømmer igjen i den Osmanske delen av Kurdistan. Sheikh Ubeydûllah ledet i 1880 det siste og største av 1800-tallets kurdiske opprør. Ubeydûllah som selv var fra den osmanske delen av landet, skilte seg fra tidligere opprørsledere ved at han hadde som mål å befri Kurdistan på begge sider av grenselinjen fra 1639. Han mente sjahens regime var svakest og sendte sine soldater til det nordvestlige Iran for å starte frigjøringen derfra. Troppene fikk hjelp av ulike kurdiske stammer i Iran.[12] Selv ledet han 8 000 soldater som beleiret Ûrmîye, mens sønnen hans erobret Mehabad i spissen for en hær på 15 000 og marsjerte videre mot Tabriz.[13] Ubeydûllah feilvurderte styrkeforholdene.[14] Sjahens styrker fikk etter hvert overtaket og samarbeidet med den osmanske sultanen om å slå frigjøringsforsøket ned. Ubeydûllahs opprør har blitt beskrevet som det første forsøket på å lage en allkurdisk stat.[15]
”Den Kurdiske nasjonen er et eget folk med sin egen religion, regler og skikker. (…) Lederne og herskerne i Kurdistan, enten de er tyrkiske eller persiske undersåtter, og innbyggerne i Kurdistan (de kristne), er alle forent og enig i at ting ikke kan fortsette slik som i dag med to regjeringer, og at noe nødvendigvis må gjøres. Så europeiske stater som har forstått problemet, bør hjelpe oss til å etablere vår egen stat. (…) Vi krever å ta saker i egne hender (…) ellers vil hele Kurdistan [reise seg og] ta ting i egne hender…” - Sheikh Ubeydûllah.[16]
Abdullah Hejab, en profilert kurdisk politiker som har studert fremveksten av den kurdiske bevegelsen, påpeker imidlertid at det allkurdiske perspektivet var ukjent for de fleste. Utenfor Ubeydûllahs indre krets var verken andre kurdiske stammeledere, ikke-muslimske kurdere, andre muslimske sekter eller den utdannede kurdiske eliten som var i den osmanske kalifens tjeneste innblandet i opprøret. Uten en nasjonalt bevisst elite og kommunikasjonsmidler kunne ikke bevegelsen utvikle seg til en maktfaktor. Hejab mener at Ubeydûllah startet en bred folkelig oppstand før en nasjonal bevissthet hadde fått grobunn i befolkningen.[17]
I løpet av 1800-tallet økte også de europeiske stormaktene sin innsats for å få økonomisk og militært fotfeste i Kurdistan. Russland, Frankrike og England støttet noen ganger arabiske, armenske, kurdiske eller ulike kristne grupper som var misfornøyde med sultanens regime. Men det var oftere de hjalp sultanen eller sjahen med å slå ned de samme gruppenes opprør. Frem mot 1. verdenskrig ble det Osmanske riket stadig mindre. Det var ledet av herskere som ikke klarte å stanse oppløsningstendensene. Om Qajar-dynastiet i Iran som varte fra 1796-1925, ble det sagt at det ved århundreskiftet var så svakt at Sjahen ikke en gang kunne utøve kontroll over utkanten av hovedstaden.[18] Fra 1907 delte Russland og England inn Iran i tre innflytelsesområder: De kontrollerte ett område hver og definerte den midtre landsdelen som nøytral. Gjennom noen hundreår ledet både sjahen og sultanen flerkulturelle riker. Dette ga hver folkegruppe betydelig kulturell frihet, slik Abdullah Hejab påpeker: ”Hver av de fire store folkegruppene i Midtøsten; arabere, tyrkere, persere og kurdere har hatt sine storhetstider i regionens felles historie. De har i flere århundrer levd side om side. Sammen dannet de en politisk mosaikk hvor de selv og andre folkegrupper, deriblant ikke-muslimske assyrere, armenere og jøder, kunne bevare sine etniske identiteter og dyrke egne kulturer, mot bestemte tjenester. Ingen av de daværende muslimske dynastiene i regionen blandet seg særlig i folkegruppenes interne forhold. Denne situasjonen med et mangfold av ulike kulturer var bevart fram til opprettelsen av nye stater i 1920-årene”.[19] Dette begynte å endre seg de siste årene før 1. verdenskrig. Den mest nasjonalistiske delen av den ung-tyrkiske bevegelsen fikk maktposisjoner i Konstantinopel etter kuppet i 1908. Sjahen i Teheran og sultanen i Konstantinopel knuste de siste kurdiske emiratene på midten av 1800-tallet. Dermed oppløste de selve det sosiale sjiktet av kurdiske fyrster og småstatsledere som kanskje kunne blitt bærere av ideen om en kurdisk statsdannelse. Da verdenskrigens seierherrer i 1918 skulle dele krigsbyttet, og de seirende stormaktene begynte å snakke om nasjonenes rett til selvbestemmelse, fantes det fortsatt ingen allkurdisk bevegelse med masseoppslutning. Ved starten på det 20. århundret var storhetstiden slutt for de to maktene som hadde delt Kurdistan mellom seg siden Çaldirankrigen i 1514.[20] Den europeiske imperialismen fortsatte sin erobring av verden. Persia var nær en oppløsning, og Sultan Abdul-Hamid, den nest siste sultanen i Konstantinopel, var presset av både ytre og indre fiender.
16. mai 1916 møttes utenriksministrene fra Franrike, Storbritannia og Tsar-Russland[21]. De inngikk en hemmelig avtale om delingen av det det Osmanske riket mellom seg når krigen var slutt. De tre store delte imperiet i interesseområder og bufferstater. Hver europeisk stormakt skulle ha rett til å utøve kontroll i sin del. Storbritannia ”fikk” Mesopotamia og det sørlige Kurdistan, det som i stor grad tilsvarer dagens Irak og Jordan. Frankrike skulle ha det som i dag er Libanon og Syria, og dermed den sørvestlige delen av Kurdistan. Den russiske tsaren ble tildelt store deler av de armenske og kurdiske områdene som i dag er den nordøstlige delen av Tyrkia, så langt som sør til Diyarbekir. Stormaktslederne i Europa manglet nok ikke kunnskap om det kurdiske folkets utbredelse, da de inngikk avtalen o mdelingen. Området som ble antatt å ha et kurdisk flertall var inntegnet med gult på et etnografisk kart over regionen som det kongelige geografiske selskap i London utga i 1917. (Se vedlegg nr. 1 ) Det kurdiske området på dette kartet tilsvarer grovt sett Kurdistan på de kartene som den kurdiske bevegelsen lagde på 1980- og 90-tallet. Men Kurdistan, som var og er større enn Spania, var ikke et tema da tre europeiske utenriksministrene bestemte hvor de ville at grensene skulle gå så snart krigen var vunnet.Men det nye tsar-regimets sammenbrudd i februarrevolusjonen 1917, skapte noen problemer for de franske og britiske planene i Midtøsten. Det nye sovjet-regimet som tok makten gjennom oktoberrevolusjonen samme år, trakk seg ikke bare ut av krigen. De offentliggjorde også den hemmelige stormaktsavtalen om delinga av det Osmanske riket og ga avkall på de områdene som i følge avtalen skulle tilfalle Russland.
Før krigen var slutt og før seierherrene satte seg til forhandlingsbordet, hadde USAs president Woodrow Wilson vunnet stor forståelse for det nye prinsippet om nasjonenes rett til selvbestemmelse. I sitt nyttårsbudskap i 1918 presenterte han en fredsplan bygd på den nye ideen. I punkt 12 forutsatte han at det Osmanske riket skulle begrenses til det tyrkiske området, og at de andre folkeslagene som var under tyrkisk styre skulle ha rett til selv å styre sin egen utvikling.[22] Wilson høstet internasjonal anerkjennelse og fikk i 1919 Nobels fredspris for sine taler om nasjonenes rett til selvbestemmelse. Dermed kunne det se lovende ut både for de armenerne som hadde overlevd de siste tyrkisk-ledede massakrene i krigsårene og for kurderne. Nest etter araberne og tyrkerne er kurderne det mest tallrike folket som i hovedsak har vært underlagt Sultanens overherredømme. Storbritannia som okkuperte store deler av dagens Irak allerede i 1917, sluttet opp om Wilsons nye ideer. Det samme gjorde Frankrike som sikret seg kontroll over det nåværende Syria slik de tre stormaktene hadde avtalt. De to statene la fram en felleserklæring like etter at de 30. oktober 1918 hadde undertegnet avtalen om våpenstillstand med Det osmanske riket. Deres todelte mål var intet mindre enn ”den fulle og endelige frigjøring av de folkene som så lenge har vært undertrykt av tyrkerne, og å bygge opp nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal hente sin makt fra den innfødte befolknings frie utøvelse av initiativ og valg.” Dette var en programerklæring til offentligheten. Den virkelige fredsslutningen etter de europeiske stormaktenes beseiring av det Osmanske riket ble forhandlet frem gjennom tre konferanser. Sluttresultatet hadde flere liketstrekk med den hemmelige stormaktsavtalen fra 1916 enn med denne erklæringen. Første etappe var en forberedende konferanse i Paris i 1919. Så fulgte Sèvres-forhandlingene i 1920 som førte fram til en fredstraktat som det knuste Sultan-regimet underskrev. Siste etappe var Lausanne-konferansen i 1923. Kurdistan ble borte fra kartet og forhandlernes dagsorden mellom andre og tredje etappe i dette forhandlingsspillet. De seirende statene, Storbritannia og Frankrike, fant etterhvert ut at egne stormaktsinteresser var uforenlig med prinsippet om nasjonenes selvbestemmelse, i alle fall for kurdernes og armenernes vedkommende.
Mens den første fredskonferansen pågikk i Paris, heiste en av sultanens mest erfarne generaler, Mustafa Kemal, opprørsfanen mot sultan-regimet. I det østlige Anatolia, det vil si det nordlige Kurdistan, allierte han seg våren og sommeren 1919 med klanledere som ikke støttet Şerif Paşas forhandlingsframstøt i Paris. I norske oppslagsverk omtales Mustafa Kemal som den modige, nytenkende offiseren som ble en av århundrets største samfunnsomformere: ”Kemal nyreiste det vanstyrte landet og gjorde seg til leder for et reformarbeid så stort at han med rette kan kalles skaperen av det moderne Tyrkia.”[23] Han ”moderniserte og europeiserte landet politisk, sosialt og økonomisk.”[24] ”Så lenge det finnes mennesker med ære og respekt, vil tyrkere og kurdere fortsette å leve sammen som brødre rundt kalifat-institusjonen, og et urokkelig jerntårn skal reises mot både indre og ytre fiender.”[25]
Da han kom til Kurdistan i mai 1919 presenterte Mustafa Kemal seg som ”frelseren av Kurdistan, forkjemperen for Kalifen som er fengslet av okkupasjonsstyrkene og forsvarer av muslimenes land som er tilskitnet av ugudelige kristne”.[26] Han lovte kurderne at de etter seieren over grekerne både skulle få samme rettigheter som tyrkere og autonomi i en framtidig republikk. Kemal og hans allierte kurdiske klanledere slo ned et nytt armensk frigjøringsforsøk. De nedkjempet også restene av det gamle Osmanske regimet i løpet av 1920 og 1921. Samtidig beseiret de både italienske, britiske og greske styrker som, i samsvar med Sèvres-avtalen, hadde tatt kontroll med hver sine deler av dagens Tyrkia.
”...her er både tyrkere og kurdere. Vi skal ikke adskille dem. Men mens vi er opptatt med å forsvare og beskytte, består nasjonen selvsagt ikke bare av ett element. Det er forskjellige, forbundne muslimske elementer. Alle muslimske elementer som skaper denne enheten er statsborgere. De respekterer hverandre, de har enhver rettighet, rasemessig, sosialt og geografisk. Vi gjentar dette igjen og igjen. (…)”[27]
Da nye fredsforhandlinger kom i gang utpå høsten 1922, var det Mustafa Kemals nye regime i Ankara som møtte Storbritannia og Frankrike, verdenskrigens seierherrer. Det nye Tyrkia forhandlet ut fra den styrkeposisjonen som var skapt gjennom militære seiere. Frankrike, som kontrollerte Syria, hadde allerede inngått en tosidig grenseavtale med Ankara-regimet og sikret sin kontroll over provinsene Cezîre og Kurddax i det sørvestlige Kurdistan. Begge stormaktene var mest opptatt av sine egne interesser. Ingen av av dem så seg nå tjent med en uavhengig kurdisk stat. Samtidig hadde Sovjetregimet nedkjempet sine innenlandske motstandere. Omfattende militær hjelp fra vesteuropeiske stormakter til ”de hvite” hadde vært forgjeves. Sovjetstaten, hadde på sin side gitt betydelig militær støtte til Mustafa Kemal i Uavhengighetskrigen. Europas stormakter trengte en alliert i Ankara for å demme opp mot den sosialistiske trusselen fra Sovjetunionen.
På dette tidspunktet sa den nye tyrkiske statsledelsen fortsatt uttrykkelig at staten omfattet “områdene som er bosatt av det tyrkiske og kurdiske flertallet.” Sjefsforhandleren som i 1923 underskrev Lausanne-avtalen på vegne av Mustafa Kemals regime, var kurderen İsmet İnönü fra Bitlis. Han, som ble den tyrkiske republikkens første regjeringssjef, erklærte at kurderne ikke var et mindretall, men en nasjon. Regjeringen i Ankara var både tyrkernes og kurdernes regjering.[28] I den endelige fredsavtalen som ble undertegnet 24. juli 1923 i Lausanne[29], er ikke Kurdistan nevnt med ett eneste ord: ”Mens andre spurte om mer og forventet å ende opp med en rettferdig andel, så spurte kurderne om mindre og endte opp med ingenting,” oppsummerer en kurdisk historiker.[30] Abdullah Hejab sammenfatter noen av årsakene slik: ”Det kurdiske folket manglet et nasjonalt prosjekt og samfunnet var ikke forberedt på å motta et nasjonalt budskap fra den marginale eliten som var bosatt utenfor Kurdistan. Den kurdiske nasjonale bevegelsen mislyktes derfor i å utvikle en kurdisk nasjonal identitet, mens andre folkegrupper i regionen holdt på å etablere sine nasjonale enheter.”[31] Med Lausanne-avtalen var firedelingen av Kurdistan et faktum. De nye grensene splittet familier og delte opp både eldgamle beitemarker, kulturlandskap og byer,[32] selv om delingen ble noe annerledes enn utenriksministrene fra Storbritannia, Frankrike og Russland hadde avtalt i mai 1916. Siden har kurdernes land blitt styrt fra Ankara, Teheran, Bagdad og Damaskus.
I begynnelsen av 1923 la Mustafa Kemal bak seg all tidligere vennlighet overfor sine kurdiske medborgere og allierte. Han var bestemt på å bryte alle inngåtte avtaler med kurdiske ledere. Da han i januar 1923 besøkte Izmir for å holde foredrag på en større konferanse, ble han møtt av journalister som stilte spørsmål om kurdernes rettigheter og status. Han snakket fortsatt med en viss forståelse for kurderne og sa at ”i stedet for å betrakte det kurdiske spørsmålet isolert, vil vi etablere former for lokal autonomi i samsvar med vår grunnlov. Derfor vil de provinser som er overveiende kurdiske kunne ha sin egen, autonome administrasjon”.[33] Disse uttalelsene ble slått opp i avisene i Izmir, men da Mustafa Kemals tale på konferansen ble offentliggjort en måned seinere, var alle henvisninger til kurdere eller kurdiske rettigheter fjernet. Fra og med vinteren 1923, da Tyrkias ytre grenser var sikra, førte den kemalistiske staten en konsekvent kurdiskfiendtlig politikk. Alt ikke-tyrkisk ble nedkjempet. Før valget på ny nasjonalforsamling i august 1923 fikk kurdiske folkevalgte ikke lov å reise tilbake til sine valgkretser. I en studie av den tyrkiske nasjonalismens framvekst, skriver Kirişci og Winrow at den nye nasjonalforsamlingen var håndplukket av Mustafa Kemal selv. Fjerningen av opposisjonen gjorde det mulig å erklære Republikken Tyrkia 29. oktober 1923. Mot slutten av året innviterte Mustafa Kemal over 30 kurdiske klanledere som hadde gjort en stor innsats i Uavhengighetskrigen, til en middag i Diyarbekir. De kurdiske middagsgjestene ble etterpå arrestert og hengt. Det var den takken de fikk for at de siden Sivas-kongressen fire år tidligere hadde hjulpet til med å sikre seieren over kristne grekere og armenere. Henvisninger til Kurdistan ble fjernet fra offentlige dokumenter og oppslagsverk. Myndigheter og massemedia snakket heretter bare om Sørøstlige Anatolia, eller bare Sørøst. Staten ansatte tyrkere i alle overordna offentlige stillinger i den tyrkiske delen av Kurdistan. 3. mars 1924 vedtok parlamentet å oppheve Kalifatet, stikk i strid med Den nasjonale pakt fra 1919. Nå skulle Tyrkia være en strengt verdslig stat.[34] På mindre enn fem år hadde Mustafa Kemal forlatt de vesentligste elementene som den Nasjonale Pakt fra Sivas-kongressen var bygd på. De som var uenige med han, var ikke lenger med i Nasjonalforsamlingen.
Parlamentet vedtok en lov som forbød å snakke kurdisk i skolen, samme dag som Kalifatet ble avviklet. Bruk av kurdisk språk ble forbudt i enhver offentlig sammenheng. Dette var brudd på den sju måneder gamle Lausanne-avtalen. Den forbød staten å legge hindringer i veien for tyrkiske statsborgeres rett til å bruke ethvert språk både privat og offentlig. Avtalen påla også Tyrkia å legge forholdene til rette for at statsborgere med ikke-tyrkisk morsmål skulle få snakke sitt eget språk i retten.[35] Men verken de andre underskriverne[36] eller Folkeforbundet grep inn mot Tyrkias krenkelse av Lausanne-avtalen. To år senere ble forbudet mot kurdisk språk også tatt inn i straffeloven av 1926, i paragrafene 140, 141 og 142. Med parlamentsvedtaket som i oktober 1923 opprettet den nye republikken brakte general Mustafa Kemal en helt ny idé på banen, nemlig ideen om staten Tyrkia, tyrkernes land. Dette begrepet var fremmed for flere enn det ikke-tyrkiske folkeflertallet. ”Ideen var så ny at det tyrkiske språket ikke hadde et etablert navn for området. Tidligere hadde Turkistan og Türkeli blitt brukt”.[37] Selv general Kemal, som ti år senere tok tilnavnet Atatürk, tyrkernes far, ble utydelig når han de første årene skulle beskrive hvem som utgjorde ”nasjonen” i den nye nasjonalstaten: ”Det tyrkiske folk som utgjør den tyrkiske republikken, kalles Den tyrkiske nasjonen”. Kemals mest berømte slagord var slik i opprinnelig versjon: ”Lykkelig er den som kan kalle seg tyrker, ikke bare den som er tyrker”. Den som skulle bli fullverdig medlem av nasjonen, måtte altså bli tyrker hvis man ikke allerede var det. Den første tyrkiske grunnloven fra 1924 var taus om statusen til det flertallet som hadde ikke-tyrkisk språk og kultur. Grunnlovens §88 gikk utenom dette spørsmålet og sa bare at ”befolkningen i Tyrkia er tyrkiske statsborgere uten hensyn til religion eller rase”.
Staten satte i gang en storstilt militær, kulturell og politisk aksjon. Innenfor de nye grensene skulle Tyrkia gjøres til en moderne europeisk makt, blant annet ved å innføre et klart vestlig-inspirert lovverk. Straffeloven og mye av statsfilosofien var inspirert av Mussolinis fascistiske Italia. Summen av de statlige tiltakene var at den nye tyrkiske staten på få år gjorde alle kurdere til sine fiender, de som var mest opptatt av religiøse skikker likesåvel som de som la hovedvekt på retten til å bruke språket og utvikle egen kultur. Unntaket var de kurderne som godtok å se på seg selv som tyrkere, slike som statsminister İsmet İnönü. Motstanden ble derfor omfattende, selv om den forble spredt og dårlig organisert. En britisk diplomat gjenga en samtale med en tyrkisk offiser som hadde en kort permisjon fra Diyarbekir. Offiseren ønsket forflytting fordi han var sliten av å delta i fredsopprettende arbeid i Kurdistan: "Han var i de østlige provinsene under hele ro- og ordenprosessen, og var lei av å slakte menn, kvinner og barn.”[38]
Fra 1930-årene ble tyrkisk nasjonalisme blandet med ”ideen om en overlegen tyrkisk rase og teorier om sentralasiatiske tyrkere som grunnleggerne av alle verdens sivilisasjoner”. En bok som ble utgitt i 1933 lanserte nye teser om tyrkisk historie.[39] Tesene forklarte at tyrkerne hadde utvandret fra Sentralasia til ulike deler av verden for å spre sivilisasjon. Det ble påstått at alle tidligere sivilisasjoner i Anatolia var tyrkisk-inspirert, medregnet hettitterne og sumerne. Også de sumeriske og babylonske sivilisasjonene i det gamle Mesopotamia og den egyptiske sivilisasjonen ble sagt var skapt av tyrkere. Det nyopprettede tyrkiske historieinstituttet erstattet historievitenskapen med myteproduksjon. Lærebøker som ble omskrevet, brukes fortsatt. Over hele landet bygde staten nye Folkets Hus der innbyggerne skulle få lære sin nye historie. Kemal Atatürks prosjekt gikk ut på å ”oppfinne” en nasjon. Omskriving av historien var en nødvendighet[40]. Ifølge offisielle kemalistiske historikere fantes ikke et kurdisk folk. Kurderne var opprinnelig turaniere og kom for 5000 år siden fra steppene i Sentral-Asia. Deres nåværende dialekt ble beskrevet som en forvrenging av tyrkisk oppblandet med persisk og arabisk[41]. Man overså at tyrkisk og kurdisk tilhører to ulike språkfamilier og derfor har like få fellestrekk som for eksempel norsk og finsk.
”Dette er en krig mellom to raser, og det er verken den første eller den siste. (…) Tyrkeren er sitt lands eneste herre. Den som ikke er av ren tyrkisk avstamming, har bare en rettighet, nemlig retten til å være tjener og slave.” - Justisminister Esat Mahmut Bozkurt. Tyrkia førte utover 1930-tallet en vedvarende krig mot de kurdere som hadde vært en forutsetning for seieren i Uavhengighetskrigen. Den tyrkiske terroren nådde et slags toppunkt i Dersim. En europeisk diplomat påpekte at dette var den 11. militære straffeekspedisjonen mot denne provinsen siden 1876: ”Når den militære ledelsen nå rydder det området hvor det bor kurdere, så bruker de samme slags metoder som ble brukt mot armenerne under verdenskrigen: Tusener av kurdere, inkludert kvinner og barn ble slått i hjel. Andre, mest barn, ble kastet i Eufrat, mens andre ble deportert til områder i det sentrale Anatolia etter at de først var fratatt buskap og eiendeler.”
Mens massakrene pågikk i Dersim, fastslo Tyrkias innenriksminister at det ikke eksisterte noe kurdisk problem i Tyrkia: ”Det finnes ingen kurdere i Tyrkia, bare tyrkere som bor oppe i fjellene. Disse røverne må siviliseres med vold.”
”Tyrkia hadde utvilsomt til hensikt å gjennomføre et folkemord mot det kurdiske folket. Det var selve oppgavens omfang som gjorde at den i praksis ikke lot seg gjennomføre”[42] - David McDowall. Kemalismen har både sine særegne trekk og slektskap med annen statsteori, den europeiske facismen. Mustafa Kemal brukte og videreutviklet erfaringene fra sin tid som erfaren general i den Osmanske hæren og som militær øverstkommanderende før han ble president. Det var viktig for han å raskt gjøre Tyrkia europeisk. Fra 1930 ble Mustafa Kemal omtalt som evig leder, ikke så ulikt det tyske der Führer eller det italienske il Duce. I 1936 vedtok Tyrkia en tilnærmet kopi av Mussolonis lover for arbeidslivet. Streiker og fagorganisering ble forbudt ved lov, for å ”beskytte staten og dens sikkerhet mot undergravende virksomhet som kommunisme og anarkisme”. Arbeidsgivere fikk lov å pålegge 13 timers arbeidsdag. Kommunister og arbeiderledere ble arrestert. Det statsbærende republikanske folkepartiet - CHP var det eneste lovlige partiet frem til slutten av 1940-tallet. Fra 1936 var presidenten også partilederen. Visepresidenten var partiets nestleder, mens innenriksministeren var partiets generalsekretær; Statsledelsen og partiledelsen var blitt ett.
Ser man den kurdiske historien i en sammenheng, var Dersimopprøret i 1938 det 27. kurdiske opprøret som ble knust. Fra da forble Nord-Kurdistan stengt for utlendinger i over 30 år. Men ideen om Kurdistan lot seg likevel ikke utrydde, selv om det ikke var lovlig å leve som kurder innenfor den kemalistiske statens rammer. Av den tyrkiske hærens 18 operasjoner i årene fra 1924 til 1938, var det bare én som foregikk utenfor Kurdistan. Situasjon har ikke vært mye annerledes etter 1945. Unntakene er Koreakrigen i 1949-1952 , invasjonen på Kypros fra 1974, Tyrkias beskjedne deltakelse i NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 og USAs krig i Afghanistan i 2001. Ellers har den tyrkiske hæren blitt brukt i Kurdistan. Da Tyrkia sendte 90 soldater for å hjelpe USA og England i Afghanistan i november 2001, la regjeringen vekt på at de var vant med krig mot kurdisk gerilja i fjell som likner Afghanistan.
[1] Den seljuk-tyrkiske høvdingen Alp Arslan vant slaget ved Malazgirt. Når berørte stammer eller klaner betegnes som tyrkiske eller kurdiske, betyr det ikke at hver av dem hadde en kurdisk eller tyrkisk identitet den gangen.
[2] Time Magazine - 31.12.1999, vol 154, NO. 27. Artikkel av David Van Biema.
[3] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 88.
[4] De fleste kilder sier at Safi ad-Din kom fra en tyrkisk stamme. Noen historikere hevder at han var av kurdisk avstamning. Bl.a. Jamal Nabaz i boka Biry nataraiy kurdi, utgitt i Stockholm 1984.
[5] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 35.
[6] Ghassemlou – 1965 - brukte betegnelsen Iran.
[7] Først utgitt i Sovjetunionen. Ny utgivelse i Stockholm 1983 av forlaget Roja Nû.
[8] Side 166 i Kurd û Kurdistan av M.A. Zaki. Utgitt i 1931 av Dar al-Islam, Bagdad. Her er den gjengitt etter Dr. Hashem Ahmadzadehs oversettelse fra 1998, side 33 og 34. Den svenske oversettelsen bruker ordet regjering i stedet for stat. Den engelske oversettelsen bruker ordet state.
[9] Enklave betegner en minoritet som eromringet av en annen, for eksempel en språkgruppe i et geografisk område, eller en befolkningsgruppe i et land.
[10] Dette er innholdet i kapitel 5, 6 og 7 i verket som er inndelt i 60 kapitler.
[11] Gérard Chaliand, 1994: The Kurdish Tragedy, side 26.
[12] Martin von Bruinessens Kurds and Identity Politics, side 250.
[13] Størrelsen på Ubeydûllahs styrker er usikre. Gérard Chaliand oppgir for eksempel 80 000 i The Kurdish Tragedy.
[14] Ubeydûllahs egen hær hadde dårlig disiplin, og plyndring medvirket til å svekke den militære slagkraften.
[15] De religiøse lederne, kalt sjeiker, fikk sterkere posisjoner i det kurdiske samfunnet etter oppløsningen av emiratene. Sheikh Ubeydûllah-familien var den mektigste av disse med tilhengere både i det Osmanske riket og i Persia.
[16] Brev til visekonsul Clayton i juli, 1880.
[17] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 57.
[18] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 60.
[19] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 36.
[20] I 1900 var det Osmanske riket fortsatt Midtøstens mektigste stat , med kystlinje mot den Persiske gulf, mot Rødehavet, mot Middelhavet fra Libya til Tyrkia og mot Svartehavet.
[21] Dokumentet ble kalt Sykes-Picot avtalen etter de som ledet forarbeidet, britiske Mark Sykes og franske Georges Picot. Avtalen ble endret flere ganger.
[22] Punkt 12: ”Other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubtedly security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development
[23] Norsk Allkunnebok, Fonna Forlag 1956, spalte 252 i bind 7
[24] Side 448 i Caplex, Oslo 1990.
[25] Tale av Mustafa Kemal trykt i Sacak nr. 39, april 1987.
[26] Side 55 i Gérard Chaliands Kurdistan in Turkey.
[27] Erklæring fra Mustafa Kemal fra 1. mai 1920.
[28] Originalversjonen av Inönus erklæringer finnes på side 283-284 i dokumentene fra Lausanne-konferansen som det franske utenriksdepartementet ga ut i 1923: Documents diplomatiques - Conférence de Lausanne.
[29] Underskriverne var Storbritannia, Frankrike, Italia, Hellas, Kongeriket av serbere, kroater og slovener (som seinere ble til Jugoslavia), Romania, Japan og Tyrkia.
[30] Mehrdad Izady, i artikkelen Notes on Kurdish Political Naivité.
[31] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 64.
[32] Ett eksempel: Grensa mellom Syria og Tyrkia deler en av kurdisk by i to. På syrisk side heter byen Qamishlo og på tyrkisk side Nuseybin. Du må gjennom full pass- og visumkontroll for å gå fra bydel til bydel.
[33] Denne uttalelsen var svar på spørsmål fra en journalist og ble slått opp i avisene i Izmit 16. og 17. januar 1923. Omtalt i Turk Tarih Turumu – Ataturk ve Turk Devrimi Arastirma merkezi, nr. 1089, s. 15.
[34] I en tale til en gruppe lærere allerede i 1922 uttalte Mustafa Kemal at inntil ”…for tre og et halvt år siden levde vi i et religiøst samfunn. (…) Siden da lever vi i et [tyrkisk] samfunn.”
[35] Lausanne-avtalens artikkel 38: "The Turkish government undertakes to assure full and complete protection of life and liberty to all inhabitants of Turkey without distinction of birth, nationality, language, race or religion.(…) All inhabitants of Turkey shall be entitled to free exercise, whether in public or private, of any creed, religion or belief, the observance of which shall not be incompatible with public order and good morals." Artikkel 39: "No restrictions shall be imposed on the free use by any Turkish national of any language in private intercourse, in commerce, religion, in the press or in public meetings.(…) Notwithstanding the existence of the official language, adequate facilities shall be given to Turkish nationals of non-Turkish speech for the oral use of their own language before courts."
[36] Underskriverne var Storbritannia, Frankrike, Italia, Hellas, Kongeriket av serbere, kroater og slovener (som seinere ble til Jugoslavia), Romania, Japan og Tyrkia.
[37] Til sammenlikning ble begrepet Kurdi-stan brukt som betegnelse på kurdernes land allerede på 1100-tallet.
[38] Rapport fra Hoare til Chamberlain 14. desember 1927.
[39] Türk Tarihinin Ana Hatlan - De viktigste hovedtrekk i tyrkisk historie.
[40] I boka Le Malheur Kurde, utgitt i Paris 1992: ”Mustafa Kemal Atatürks plan for devising a nation led him to create a mythical history of Turkey, ab nihilo.”
[41] Kurdisk tilhører den indoeuropeiske og tyrkisk den altaiske språkfamilien. Tyrkisk og kurdisk har like lite felles som norsk og finsk.
[42] Begrepet folkemord ble først tatt i bruk etter 2. verdenskrig. Slik det nå er definert i FN-dokumenter, regnes også forsøk på å utrydde et folk som folkemord.
Slaget ved Malazgirt nord for Wan-sjøen og vest for Kaspihavet markerte i 1071 de tyrkiske stammenes inntog i Anatolia. Lokale kurdiske klanledere besiret en hær fra det østromerske riket[1] sammen med de nyankomne tyrkerne. Dermed kunne de tyrkiske stammene fortsette vestover, inn mot det området som i dag betegnes som staten Tyrkia. Blant kurdiske klanledere og fyrster sto eyyubidene i en særstilling. De gjorde ikke et forsøk på å opprette noen kurdisk stat, men dro vestover og etablerte sitt hovedsete i Egypt fra 1169. En periode strakte eyyubidenes storhet seg fra det østlige Libya til gjennom Egypt og Syria, helt til det kristne Armenia ved Svartehavet. Den mest kjente av eyyubidene var hærføreren Selaheddîn. Etter at han i 1187 befridde muslimenes hellige by Jeruasalem, som da hadde vært okkupert av europeiske korsfarere i 88 år, ble Selaheddîn en helteskikkelse, noe som har vart helt siden.
Da Jerusalems kristne forsvarere ga opp etter to ukers beleiring, ble de overrasket over den muslimske hærens fremtreden. Seiersherrene plyndret ikke byen, heller ikke myrdet de sivile. Selaheddîns erobring ble den rake motsetning til blodbadet som hadde vært da de kristne i sin tid hadde rykket inn i Jerusalem. ”Kristne over alt i verden vil huske den godhet og vennlighet vi har vist dem,” sa den 49 år gamle Selaheddîn[2]. Det fortelles at hans toleranse og sans for rettferdighet fikk innvirkning på senere arabiske herskere. Samtidig forsvarte han Jerusalem mot det tredje korstoget der europeiske fyrster som Rikard Løvehjerte og Filip 2. August forgjeves prøvde å gjenerobre byen. Både muslimske og europeiske historikere har ofte utelatt opplysningen om at de islamske herskerne i Egypt i flere generasjoner var kurdere. Mens eyyubidene utøvet makten i Kairo frem til 1250 , dannet seljukene, eller seljuktyrkeren etter hvert et nokså stabilt samfunn i Anatolia. Osman I som var sønnen til den lokale seljukfursten Ertogul, tok tittelen Sultan i 1301. Han regnes som grunnleggeren av det Osmanske riket. En av hans etterkommere erobret Konstantinopel i 1453, og gjorde den om til sultanens by i nesten 470 år, helt frem til slutten av første verdenskrig. Byen fikk sitt nåværende navn, Istanbul i 1930.
Lavlandsbefolkningen i den nordvestlige utkanten av Kurdistan ble i stor grad fortrengt eller assimilert av de tyrkiske stammene. En del kurdiske klaner tilegnet seg det tyrkiske språket og ble oppslukt i den innvandrende, tyrkiske befolkningen. Tilsvarende var det den andre veien. Flere av vår tids kurdiske klaner har tyrkiske navn. Dette er tyrkiske eller turkmenske stammer som ble assimilert i det kurdiske samfunnet. Navnene er det eneste som minner om deres ikke-kurdiske opphav. De innvandrende tyrkiske stammene konverterte til islam, og oppfattet seg primært som muslimer mer enn tyrkere. Selv om de beholdt sine tradisjoner, identifiserte ingen tyrkiske dynastier seg som tyrkiske imperier eller nasjonale stater. Allikevel spilte de en avgjørende rolle under nye identitesdannelser sent på 1800-tallet i
Midtøsten.[3] Lenger øst sikret safavidene seg makten over Perserriket. Safaviddynsatiet som også hadde sin opprinnelse fra de tyrkiske stammene, hadde sitt navn etter stamfaren Safi ad-Din som døde i 1334.[4] Styrkene til safavidfyrsten Ismail erobret Tabriz i 1501 og gjorde byen til hovedstad. Begge disse stammebaserte tyrkiske dynastiene hadde stormaktsambisjoner. De kurdiske småstatene og fyrstedømmene hadde derimot ledere som ikke prøvde å samle alle kurderne.
Mongolenes flodbølgeaktige erobringer på 1200- og 1300-tallet skapte dramatiske endringer. De erobret land fra Stillehavet til Middelhavet, og dermed også det meste av Kurdistan. Timur-Lenk som var barbebarnet til Djengis-khan erobret og ødela Ninive. Men det fortelles at klippefestningen i Mardin var så uinntakelig at den mongolske hæren ga opp etter tre måneders beleiring. Mardin ligger nord for den tyrkisk-syriske grensen. På den tiden var det ikke noe særtrekk ved kurderne som gjorde at de ikke prøvde å opprette nasjonalstater. Nasjonalisme og nye nasjonale statsdannelser var stort sett ukjente fenomener i Midtøsten, og blant muslimer før 1900-tallet. Fra 1500-tallet var det to imperier som dominerte det politiske og adminsitrative landskapet i regionen. Både i det Osmanske riket og i Persia var identiteter mest knyttet til de ulike samfunnenes religiøse tro.[5] I 1514 samlet den osmanske sultanen Salim I mer enn 100 000 soldater for å endelig gjøre slutt på sin persiske rival. Det fortelles at 60 000 kameler fraktet rustningen til den hæren som ble sendt østover, gjennom Kurdistan. Og sultan Salim I knuste den persiske hæren ved Caldirin nord for Wan-sjøen. Han rykket videre mot øst og okkuperte den persiske hovedstaden Tabriz. Den osmanske hæren klarte likevel ikke å beseire de persiske styrkene og måtte snart trekke seg tilbake. Perserhæren gjenerobret Tabriz, men greide ikke å ta tilbake store deler av Kurdistan. Grensekrigene fortsatte i over hundre år uten å føre til store endringer. Man kan si at denne krigen i 1514, resulterte i at Kurdistan ble delt mellom Perisa[6] og det Osmanske riket. Undertegnelsen av Qesr-î Sîrîn-traktaten i 1639 gjorde slutt på grensekrigene. De persiske og osmanske herskerne ble enige om hvor grensen skulle gå. Kurdistan ble for første gang formelt delt i to av to utenforstående makter.
I brevet som ble levert til den persiske sjahen 17. mai 1639 beskriver sultan Murat IV detaljert hvordan grensen mellom de to rikene skal trekkes på vestsiden av Zagrosfjellene, i hovedsak langs det ustabile skillet som var resultert av Caldiran-krigen i 1514. Han forsikret at brevet var skrevet med de beste hensikter, for at handelsmenn og reisende fra begge parter skulle kunne reise fritt. Denne avtalen fastsatte grensene mellom imperiene og det ble ingen endringer før 1918. Traktaten gjorde slutt på grensekrigene, men den kunne ikke hindre en dramatisk nedgang i antallet handelsmenn og reisende. Karavannens tid langs Silkeveien var på hell. Da Qesr-î Sîrîn-traktaten ble underskrevet var den nyoppdagete sjøveien rundt Afrika allerede et raskere og billigere transportalternativ mellom Europa og Østen. Denne oppdagelsen betydde en økonomisk nedtur for fyrstedømmer og småstater langs hele den gamle transportruten. Dimdim som ligger øst for delelinjen fra 1639 ble et symbol på motstandskampen mot persisk overherredømme. Legenden om den kurdiske festingen i Dimdim ble muntlig overlevert gjennom århundrene. I 1966 ga den en vesentlig del av innholdet til Erebê Semos store roman med samme navn. Semo skildret både livet i festningen og menneskene der, den politiske situasjonen og de sosiale forholdene. Romanens hovedperson er Xane Lepzêrîn, lederen av den kurdiske motstanden.[7]
På 1500-tallet var det omkring 40 kurdiske fyrster som holdt seg med egne soldater. Disse fyrstene var meget mektige, og de sterkeste fyrstedømmene ble kalt for kurd hukumati - kurdiske regjeringer. De betalte ikke skatt til sentralregjeringen og deres innbyggere gjorde ikke militærtjeneste i den osmanske hæren, men var forpliktet til å delta i krig. De kurdiske fyrstene godtok sultanens herreoverdømme. Etter Caldiran-krigen undertegnet 16 kurdiske emirer en avtale med sultan salim I. De fikk et slags selvstyre i hele området fra Ûrmîyesjøen til Malatia. Avtalen hadde fire viktige punkter:
De lokale kurdiske statene skulle få beholde sin selvstendighet.
Makten i de lokale kurdiske statene skulle være arvelige.
Kurderne måtte delta i det Osmanske rikets kriger mot dets fiender.
Det Osmanske riket skulle hjelpe de lokale kurdiske statene i tilfelle fremmed makter angrep dem.[8]
Både sjahen og sultanen ønsket kontroll over Kurdistan, og når de rustet til krig krevde begge parter at kurderne skulle være soldater på deres side. Etter todelingen i 1514 bodde de fleste kurderne på sultanens side av grensen.
Serefxan Bidlîsî, en kurdisk emir som var kommet i konflikt med det Osmanske rikets regime, fullførte i 1597 historieverket Serefname. Mens han levde i landflyktighet i Persia skrev han ned mer enn 300 hundre års kurdisk historie. Dette er den første skrevne samlingen av historiske opplysninger om de kurdiske klanene og fyrstehusene. Serefxan ville hindre at de kurdiske furstenes historie ble glemt og oppfordret dem til en samlet kamp mot fiendene.
For kurderne ble de følgende århundrene etter todelingen i 1639 preget av økonomisk tilbakegang og hardere undertrykking fra begge imperiene. De gjennomførte flere store deportasjoner av kurdere. Kurderne som bor i Konya, sør for Ankara, er etterkommere etter ofre for osmanske deportasjoner fra 1600-tallet og helt frem til 1920-årene. Tilsvarende finnes en kurdisk enklave[9] i det nordøstlige Iran, nær grensen til dagens Turkmenistan. Den persiske sjahens deportasjoner fra 1600-tallet til 1800-tallet skapte det kurdiske flertallet i også dette området. Midt i denne perioden da Kurdistan var blitt delt mellom periske og osmanske herskere, skapte Ehmedê Xanî det diktverket som er blitt kurdernes nasjonalepos. Beretningen om de to elskende Mêm û Zîn hadde blitt muntlig overlevert i generasjoner. Xanîs gjendiktning gir en detaljert skildring av levestil og samfunnsform i de kurdiske fyrstedømmene. Men verket, som består av 2654 vers er mye mer enn en nedskriving av det som var muntlig overlevert. Xanî satte skildringen av to elskende i sammenheng med sin egen oppfatning av det splittede kurdiske folkets situasjon. Han skrev om den nasjonale ideen, hvor han sier at det kurdiske folket må frigjøre seg og skape sin egen stat i Kurdistan.[10]
Handlingen i eposet er enkel: Mêm som er i tjeneste hos Mîr Zeydin blir forelsket i fyrstens søster. Kjærligheten er ensidig, men onde Beko Ewan som har en ledende stilling ved hoffet setter i gang allverdens intriger for å hindre at de to elskende skal få hverandre. Det lykkes Beko Ewan å baksnakke Mêm på en slik måte at han blir kastet i fengsel av fyrsten. Begge de elskende blir da alvorlige syke, Mêm i fengselet og Zîn på slottet. Etter at et år er gått gir fyrsten samtykke til at Zîn kan få sin elskede Mêm fra fengselet, og gifte seg med han. Men da er det for sent, Mêm er så svak av sykdommen at han dør da Zîn kommer inn i cellen for å fortelle at de kan få gifte seg. En av Mêms venner som har prøvd å hjelpe ham hele tiden dreper Beko Ewan, som så blir begravd like ved Mêms grav. Zîn som er veldig syk ber fyrsten om å få bli gravlagt med sin elskede. Da hun dør tre dager etter Mêm åpnes graven hans, og hun blir lagt ved siden av ham.
- Mêm nå har du fått din Zîn, sier Mîr Zeyden.
- Vær hilset! Vær hilset! Svarer Mêms døde legeme.
På graven deres vokste det to trær. De sto så nær at folk trodde de etter hvert ville vokse seg sammen. Men fra Beko Ewans grav like ved vokste det opp en ugjennomtrengelig tornebusk som presset seg inn mellom de to trærne slik at de aldri nådde hvernadre. Dermed forble de to elskende adskilt fra hverandre også i døden. Likheten til den kurdiske nasjonens ulykkelige deling langs grenselinjen er åpenbar for kurderne. Mêm û Zîn har levd videre blant kurderne, men det måtte gå nesten 300 år før Xanîs ideer fikk virkelig masseoppslutning. Befolkningen fra dikterens hjemsted har spilt en sentral rolle i mange kurdiske opprør. I Hekarîprovinsen sør for Agrî, klarte gjentatte tyrkiske angrep ikke å utslette den nye kurdiske frigjøringsbevegelsen.
Mêm û Zîn ble i sin helhet trykt og utgitt i Konstantinopel i 1919, på slutten av det Osmanske regimet. Diktverkets politiske kraft ble bekreftet i 1996 da den kurdiske utgaven kom, med en tyrksik oversettelse. Boken ble utgitt i Istanbul, men etter en måned ble den forbudt. Forleggeren ble idømt en fengelsstraff på 13 måneder og 10 dager. Domstolen slo fast at utgivelsen av det 300 år gamle diktverket var en forbrytelse mot den tyrkiske statens udelelige enhet, slik den i dag er fastslått av den tyrkiske loven. Dommen og loven den bygger på var enda et uttrykk for den tyrkiske statsledelsens psykologiske underlegenhetsfølelse overfor ikke-tyrkisk kultur og arv.
De kurdiske fyrstedømmene og småstater bestod frem til midten av 1800-tallet. Det første store opprøret fra 1806 til 1808 ble ledet av emir Abdurrahman Pasa i Silêmanîye.[11]
Sultanene sentraliserte etter hvert makten i den østlige delen av det Osmanske riket. Etter flere tilbakeslag i vestdelen av imperiet og tapet av Hellas i 1820-årene begynte sultanen å opprette militærbaser i Kurdistan for å få kontroll over fyrstedømmene der. På 1830-tallet var det seks selvstendige fyrstedømmer igjen i den Osmanske delen av Kurdistan. Sheikh Ubeydûllah ledet i 1880 det siste og største av 1800-tallets kurdiske opprør. Ubeydûllah som selv var fra den osmanske delen av landet, skilte seg fra tidligere opprørsledere ved at han hadde som mål å befri Kurdistan på begge sider av grenselinjen fra 1639. Han mente sjahens regime var svakest og sendte sine soldater til det nordvestlige Iran for å starte frigjøringen derfra. Troppene fikk hjelp av ulike kurdiske stammer i Iran.[12] Selv ledet han 8 000 soldater som beleiret Ûrmîye, mens sønnen hans erobret Mehabad i spissen for en hær på 15 000 og marsjerte videre mot Tabriz.[13] Ubeydûllah feilvurderte styrkeforholdene.[14] Sjahens styrker fikk etter hvert overtaket og samarbeidet med den osmanske sultanen om å slå frigjøringsforsøket ned. Ubeydûllahs opprør har blitt beskrevet som det første forsøket på å lage en allkurdisk stat.[15]
”Den Kurdiske nasjonen er et eget folk med sin egen religion, regler og skikker. (…) Lederne og herskerne i Kurdistan, enten de er tyrkiske eller persiske undersåtter, og innbyggerne i Kurdistan (de kristne), er alle forent og enig i at ting ikke kan fortsette slik som i dag med to regjeringer, og at noe nødvendigvis må gjøres. Så europeiske stater som har forstått problemet, bør hjelpe oss til å etablere vår egen stat. (…) Vi krever å ta saker i egne hender (…) ellers vil hele Kurdistan [reise seg og] ta ting i egne hender…” - Sheikh Ubeydûllah.[16]
Abdullah Hejab, en profilert kurdisk politiker som har studert fremveksten av den kurdiske bevegelsen, påpeker imidlertid at det allkurdiske perspektivet var ukjent for de fleste. Utenfor Ubeydûllahs indre krets var verken andre kurdiske stammeledere, ikke-muslimske kurdere, andre muslimske sekter eller den utdannede kurdiske eliten som var i den osmanske kalifens tjeneste innblandet i opprøret. Uten en nasjonalt bevisst elite og kommunikasjonsmidler kunne ikke bevegelsen utvikle seg til en maktfaktor. Hejab mener at Ubeydûllah startet en bred folkelig oppstand før en nasjonal bevissthet hadde fått grobunn i befolkningen.[17]
I løpet av 1800-tallet økte også de europeiske stormaktene sin innsats for å få økonomisk og militært fotfeste i Kurdistan. Russland, Frankrike og England støttet noen ganger arabiske, armenske, kurdiske eller ulike kristne grupper som var misfornøyde med sultanens regime. Men det var oftere de hjalp sultanen eller sjahen med å slå ned de samme gruppenes opprør. Frem mot 1. verdenskrig ble det Osmanske riket stadig mindre. Det var ledet av herskere som ikke klarte å stanse oppløsningstendensene. Om Qajar-dynastiet i Iran som varte fra 1796-1925, ble det sagt at det ved århundreskiftet var så svakt at Sjahen ikke en gang kunne utøve kontroll over utkanten av hovedstaden.[18] Fra 1907 delte Russland og England inn Iran i tre innflytelsesområder: De kontrollerte ett område hver og definerte den midtre landsdelen som nøytral. Gjennom noen hundreår ledet både sjahen og sultanen flerkulturelle riker. Dette ga hver folkegruppe betydelig kulturell frihet, slik Abdullah Hejab påpeker: ”Hver av de fire store folkegruppene i Midtøsten; arabere, tyrkere, persere og kurdere har hatt sine storhetstider i regionens felles historie. De har i flere århundrer levd side om side. Sammen dannet de en politisk mosaikk hvor de selv og andre folkegrupper, deriblant ikke-muslimske assyrere, armenere og jøder, kunne bevare sine etniske identiteter og dyrke egne kulturer, mot bestemte tjenester. Ingen av de daværende muslimske dynastiene i regionen blandet seg særlig i folkegruppenes interne forhold. Denne situasjonen med et mangfold av ulike kulturer var bevart fram til opprettelsen av nye stater i 1920-årene”.[19] Dette begynte å endre seg de siste årene før 1. verdenskrig. Den mest nasjonalistiske delen av den ung-tyrkiske bevegelsen fikk maktposisjoner i Konstantinopel etter kuppet i 1908. Sjahen i Teheran og sultanen i Konstantinopel knuste de siste kurdiske emiratene på midten av 1800-tallet. Dermed oppløste de selve det sosiale sjiktet av kurdiske fyrster og småstatsledere som kanskje kunne blitt bærere av ideen om en kurdisk statsdannelse. Da verdenskrigens seierherrer i 1918 skulle dele krigsbyttet, og de seirende stormaktene begynte å snakke om nasjonenes rett til selvbestemmelse, fantes det fortsatt ingen allkurdisk bevegelse med masseoppslutning. Ved starten på det 20. århundret var storhetstiden slutt for de to maktene som hadde delt Kurdistan mellom seg siden Çaldirankrigen i 1514.[20] Den europeiske imperialismen fortsatte sin erobring av verden. Persia var nær en oppløsning, og Sultan Abdul-Hamid, den nest siste sultanen i Konstantinopel, var presset av både ytre og indre fiender.
16. mai 1916 møttes utenriksministrene fra Franrike, Storbritannia og Tsar-Russland[21]. De inngikk en hemmelig avtale om delingen av det det Osmanske riket mellom seg når krigen var slutt. De tre store delte imperiet i interesseområder og bufferstater. Hver europeisk stormakt skulle ha rett til å utøve kontroll i sin del. Storbritannia ”fikk” Mesopotamia og det sørlige Kurdistan, det som i stor grad tilsvarer dagens Irak og Jordan. Frankrike skulle ha det som i dag er Libanon og Syria, og dermed den sørvestlige delen av Kurdistan. Den russiske tsaren ble tildelt store deler av de armenske og kurdiske områdene som i dag er den nordøstlige delen av Tyrkia, så langt som sør til Diyarbekir. Stormaktslederne i Europa manglet nok ikke kunnskap om det kurdiske folkets utbredelse, da de inngikk avtalen o mdelingen. Området som ble antatt å ha et kurdisk flertall var inntegnet med gult på et etnografisk kart over regionen som det kongelige geografiske selskap i London utga i 1917. (Se vedlegg nr. 1 ) Det kurdiske området på dette kartet tilsvarer grovt sett Kurdistan på de kartene som den kurdiske bevegelsen lagde på 1980- og 90-tallet. Men Kurdistan, som var og er større enn Spania, var ikke et tema da tre europeiske utenriksministrene bestemte hvor de ville at grensene skulle gå så snart krigen var vunnet.Men det nye tsar-regimets sammenbrudd i februarrevolusjonen 1917, skapte noen problemer for de franske og britiske planene i Midtøsten. Det nye sovjet-regimet som tok makten gjennom oktoberrevolusjonen samme år, trakk seg ikke bare ut av krigen. De offentliggjorde også den hemmelige stormaktsavtalen om delinga av det Osmanske riket og ga avkall på de områdene som i følge avtalen skulle tilfalle Russland.
Før krigen var slutt og før seierherrene satte seg til forhandlingsbordet, hadde USAs president Woodrow Wilson vunnet stor forståelse for det nye prinsippet om nasjonenes rett til selvbestemmelse. I sitt nyttårsbudskap i 1918 presenterte han en fredsplan bygd på den nye ideen. I punkt 12 forutsatte han at det Osmanske riket skulle begrenses til det tyrkiske området, og at de andre folkeslagene som var under tyrkisk styre skulle ha rett til selv å styre sin egen utvikling.[22] Wilson høstet internasjonal anerkjennelse og fikk i 1919 Nobels fredspris for sine taler om nasjonenes rett til selvbestemmelse. Dermed kunne det se lovende ut både for de armenerne som hadde overlevd de siste tyrkisk-ledede massakrene i krigsårene og for kurderne. Nest etter araberne og tyrkerne er kurderne det mest tallrike folket som i hovedsak har vært underlagt Sultanens overherredømme. Storbritannia som okkuperte store deler av dagens Irak allerede i 1917, sluttet opp om Wilsons nye ideer. Det samme gjorde Frankrike som sikret seg kontroll over det nåværende Syria slik de tre stormaktene hadde avtalt. De to statene la fram en felleserklæring like etter at de 30. oktober 1918 hadde undertegnet avtalen om våpenstillstand med Det osmanske riket. Deres todelte mål var intet mindre enn ”den fulle og endelige frigjøring av de folkene som så lenge har vært undertrykt av tyrkerne, og å bygge opp nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal hente sin makt fra den innfødte befolknings frie utøvelse av initiativ og valg.” Dette var en programerklæring til offentligheten. Den virkelige fredsslutningen etter de europeiske stormaktenes beseiring av det Osmanske riket ble forhandlet frem gjennom tre konferanser. Sluttresultatet hadde flere liketstrekk med den hemmelige stormaktsavtalen fra 1916 enn med denne erklæringen. Første etappe var en forberedende konferanse i Paris i 1919. Så fulgte Sèvres-forhandlingene i 1920 som førte fram til en fredstraktat som det knuste Sultan-regimet underskrev. Siste etappe var Lausanne-konferansen i 1923. Kurdistan ble borte fra kartet og forhandlernes dagsorden mellom andre og tredje etappe i dette forhandlingsspillet. De seirende statene, Storbritannia og Frankrike, fant etterhvert ut at egne stormaktsinteresser var uforenlig med prinsippet om nasjonenes selvbestemmelse, i alle fall for kurdernes og armenernes vedkommende.
Mens den første fredskonferansen pågikk i Paris, heiste en av sultanens mest erfarne generaler, Mustafa Kemal, opprørsfanen mot sultan-regimet. I det østlige Anatolia, det vil si det nordlige Kurdistan, allierte han seg våren og sommeren 1919 med klanledere som ikke støttet Şerif Paşas forhandlingsframstøt i Paris. I norske oppslagsverk omtales Mustafa Kemal som den modige, nytenkende offiseren som ble en av århundrets største samfunnsomformere: ”Kemal nyreiste det vanstyrte landet og gjorde seg til leder for et reformarbeid så stort at han med rette kan kalles skaperen av det moderne Tyrkia.”[23] Han ”moderniserte og europeiserte landet politisk, sosialt og økonomisk.”[24] ”Så lenge det finnes mennesker med ære og respekt, vil tyrkere og kurdere fortsette å leve sammen som brødre rundt kalifat-institusjonen, og et urokkelig jerntårn skal reises mot både indre og ytre fiender.”[25]
Da han kom til Kurdistan i mai 1919 presenterte Mustafa Kemal seg som ”frelseren av Kurdistan, forkjemperen for Kalifen som er fengslet av okkupasjonsstyrkene og forsvarer av muslimenes land som er tilskitnet av ugudelige kristne”.[26] Han lovte kurderne at de etter seieren over grekerne både skulle få samme rettigheter som tyrkere og autonomi i en framtidig republikk. Kemal og hans allierte kurdiske klanledere slo ned et nytt armensk frigjøringsforsøk. De nedkjempet også restene av det gamle Osmanske regimet i løpet av 1920 og 1921. Samtidig beseiret de både italienske, britiske og greske styrker som, i samsvar med Sèvres-avtalen, hadde tatt kontroll med hver sine deler av dagens Tyrkia.
”...her er både tyrkere og kurdere. Vi skal ikke adskille dem. Men mens vi er opptatt med å forsvare og beskytte, består nasjonen selvsagt ikke bare av ett element. Det er forskjellige, forbundne muslimske elementer. Alle muslimske elementer som skaper denne enheten er statsborgere. De respekterer hverandre, de har enhver rettighet, rasemessig, sosialt og geografisk. Vi gjentar dette igjen og igjen. (…)”[27]
Da nye fredsforhandlinger kom i gang utpå høsten 1922, var det Mustafa Kemals nye regime i Ankara som møtte Storbritannia og Frankrike, verdenskrigens seierherrer. Det nye Tyrkia forhandlet ut fra den styrkeposisjonen som var skapt gjennom militære seiere. Frankrike, som kontrollerte Syria, hadde allerede inngått en tosidig grenseavtale med Ankara-regimet og sikret sin kontroll over provinsene Cezîre og Kurddax i det sørvestlige Kurdistan. Begge stormaktene var mest opptatt av sine egne interesser. Ingen av av dem så seg nå tjent med en uavhengig kurdisk stat. Samtidig hadde Sovjetregimet nedkjempet sine innenlandske motstandere. Omfattende militær hjelp fra vesteuropeiske stormakter til ”de hvite” hadde vært forgjeves. Sovjetstaten, hadde på sin side gitt betydelig militær støtte til Mustafa Kemal i Uavhengighetskrigen. Europas stormakter trengte en alliert i Ankara for å demme opp mot den sosialistiske trusselen fra Sovjetunionen.
På dette tidspunktet sa den nye tyrkiske statsledelsen fortsatt uttrykkelig at staten omfattet “områdene som er bosatt av det tyrkiske og kurdiske flertallet.” Sjefsforhandleren som i 1923 underskrev Lausanne-avtalen på vegne av Mustafa Kemals regime, var kurderen İsmet İnönü fra Bitlis. Han, som ble den tyrkiske republikkens første regjeringssjef, erklærte at kurderne ikke var et mindretall, men en nasjon. Regjeringen i Ankara var både tyrkernes og kurdernes regjering.[28] I den endelige fredsavtalen som ble undertegnet 24. juli 1923 i Lausanne[29], er ikke Kurdistan nevnt med ett eneste ord: ”Mens andre spurte om mer og forventet å ende opp med en rettferdig andel, så spurte kurderne om mindre og endte opp med ingenting,” oppsummerer en kurdisk historiker.[30] Abdullah Hejab sammenfatter noen av årsakene slik: ”Det kurdiske folket manglet et nasjonalt prosjekt og samfunnet var ikke forberedt på å motta et nasjonalt budskap fra den marginale eliten som var bosatt utenfor Kurdistan. Den kurdiske nasjonale bevegelsen mislyktes derfor i å utvikle en kurdisk nasjonal identitet, mens andre folkegrupper i regionen holdt på å etablere sine nasjonale enheter.”[31] Med Lausanne-avtalen var firedelingen av Kurdistan et faktum. De nye grensene splittet familier og delte opp både eldgamle beitemarker, kulturlandskap og byer,[32] selv om delingen ble noe annerledes enn utenriksministrene fra Storbritannia, Frankrike og Russland hadde avtalt i mai 1916. Siden har kurdernes land blitt styrt fra Ankara, Teheran, Bagdad og Damaskus.
I begynnelsen av 1923 la Mustafa Kemal bak seg all tidligere vennlighet overfor sine kurdiske medborgere og allierte. Han var bestemt på å bryte alle inngåtte avtaler med kurdiske ledere. Da han i januar 1923 besøkte Izmir for å holde foredrag på en større konferanse, ble han møtt av journalister som stilte spørsmål om kurdernes rettigheter og status. Han snakket fortsatt med en viss forståelse for kurderne og sa at ”i stedet for å betrakte det kurdiske spørsmålet isolert, vil vi etablere former for lokal autonomi i samsvar med vår grunnlov. Derfor vil de provinser som er overveiende kurdiske kunne ha sin egen, autonome administrasjon”.[33] Disse uttalelsene ble slått opp i avisene i Izmir, men da Mustafa Kemals tale på konferansen ble offentliggjort en måned seinere, var alle henvisninger til kurdere eller kurdiske rettigheter fjernet. Fra og med vinteren 1923, da Tyrkias ytre grenser var sikra, førte den kemalistiske staten en konsekvent kurdiskfiendtlig politikk. Alt ikke-tyrkisk ble nedkjempet. Før valget på ny nasjonalforsamling i august 1923 fikk kurdiske folkevalgte ikke lov å reise tilbake til sine valgkretser. I en studie av den tyrkiske nasjonalismens framvekst, skriver Kirişci og Winrow at den nye nasjonalforsamlingen var håndplukket av Mustafa Kemal selv. Fjerningen av opposisjonen gjorde det mulig å erklære Republikken Tyrkia 29. oktober 1923. Mot slutten av året innviterte Mustafa Kemal over 30 kurdiske klanledere som hadde gjort en stor innsats i Uavhengighetskrigen, til en middag i Diyarbekir. De kurdiske middagsgjestene ble etterpå arrestert og hengt. Det var den takken de fikk for at de siden Sivas-kongressen fire år tidligere hadde hjulpet til med å sikre seieren over kristne grekere og armenere. Henvisninger til Kurdistan ble fjernet fra offentlige dokumenter og oppslagsverk. Myndigheter og massemedia snakket heretter bare om Sørøstlige Anatolia, eller bare Sørøst. Staten ansatte tyrkere i alle overordna offentlige stillinger i den tyrkiske delen av Kurdistan. 3. mars 1924 vedtok parlamentet å oppheve Kalifatet, stikk i strid med Den nasjonale pakt fra 1919. Nå skulle Tyrkia være en strengt verdslig stat.[34] På mindre enn fem år hadde Mustafa Kemal forlatt de vesentligste elementene som den Nasjonale Pakt fra Sivas-kongressen var bygd på. De som var uenige med han, var ikke lenger med i Nasjonalforsamlingen.
Parlamentet vedtok en lov som forbød å snakke kurdisk i skolen, samme dag som Kalifatet ble avviklet. Bruk av kurdisk språk ble forbudt i enhver offentlig sammenheng. Dette var brudd på den sju måneder gamle Lausanne-avtalen. Den forbød staten å legge hindringer i veien for tyrkiske statsborgeres rett til å bruke ethvert språk både privat og offentlig. Avtalen påla også Tyrkia å legge forholdene til rette for at statsborgere med ikke-tyrkisk morsmål skulle få snakke sitt eget språk i retten.[35] Men verken de andre underskriverne[36] eller Folkeforbundet grep inn mot Tyrkias krenkelse av Lausanne-avtalen. To år senere ble forbudet mot kurdisk språk også tatt inn i straffeloven av 1926, i paragrafene 140, 141 og 142. Med parlamentsvedtaket som i oktober 1923 opprettet den nye republikken brakte general Mustafa Kemal en helt ny idé på banen, nemlig ideen om staten Tyrkia, tyrkernes land. Dette begrepet var fremmed for flere enn det ikke-tyrkiske folkeflertallet. ”Ideen var så ny at det tyrkiske språket ikke hadde et etablert navn for området. Tidligere hadde Turkistan og Türkeli blitt brukt”.[37] Selv general Kemal, som ti år senere tok tilnavnet Atatürk, tyrkernes far, ble utydelig når han de første årene skulle beskrive hvem som utgjorde ”nasjonen” i den nye nasjonalstaten: ”Det tyrkiske folk som utgjør den tyrkiske republikken, kalles Den tyrkiske nasjonen”. Kemals mest berømte slagord var slik i opprinnelig versjon: ”Lykkelig er den som kan kalle seg tyrker, ikke bare den som er tyrker”. Den som skulle bli fullverdig medlem av nasjonen, måtte altså bli tyrker hvis man ikke allerede var det. Den første tyrkiske grunnloven fra 1924 var taus om statusen til det flertallet som hadde ikke-tyrkisk språk og kultur. Grunnlovens §88 gikk utenom dette spørsmålet og sa bare at ”befolkningen i Tyrkia er tyrkiske statsborgere uten hensyn til religion eller rase”.
Staten satte i gang en storstilt militær, kulturell og politisk aksjon. Innenfor de nye grensene skulle Tyrkia gjøres til en moderne europeisk makt, blant annet ved å innføre et klart vestlig-inspirert lovverk. Straffeloven og mye av statsfilosofien var inspirert av Mussolinis fascistiske Italia. Summen av de statlige tiltakene var at den nye tyrkiske staten på få år gjorde alle kurdere til sine fiender, de som var mest opptatt av religiøse skikker likesåvel som de som la hovedvekt på retten til å bruke språket og utvikle egen kultur. Unntaket var de kurderne som godtok å se på seg selv som tyrkere, slike som statsminister İsmet İnönü. Motstanden ble derfor omfattende, selv om den forble spredt og dårlig organisert. En britisk diplomat gjenga en samtale med en tyrkisk offiser som hadde en kort permisjon fra Diyarbekir. Offiseren ønsket forflytting fordi han var sliten av å delta i fredsopprettende arbeid i Kurdistan: "Han var i de østlige provinsene under hele ro- og ordenprosessen, og var lei av å slakte menn, kvinner og barn.”[38]
Fra 1930-årene ble tyrkisk nasjonalisme blandet med ”ideen om en overlegen tyrkisk rase og teorier om sentralasiatiske tyrkere som grunnleggerne av alle verdens sivilisasjoner”. En bok som ble utgitt i 1933 lanserte nye teser om tyrkisk historie.[39] Tesene forklarte at tyrkerne hadde utvandret fra Sentralasia til ulike deler av verden for å spre sivilisasjon. Det ble påstått at alle tidligere sivilisasjoner i Anatolia var tyrkisk-inspirert, medregnet hettitterne og sumerne. Også de sumeriske og babylonske sivilisasjonene i det gamle Mesopotamia og den egyptiske sivilisasjonen ble sagt var skapt av tyrkere. Det nyopprettede tyrkiske historieinstituttet erstattet historievitenskapen med myteproduksjon. Lærebøker som ble omskrevet, brukes fortsatt. Over hele landet bygde staten nye Folkets Hus der innbyggerne skulle få lære sin nye historie. Kemal Atatürks prosjekt gikk ut på å ”oppfinne” en nasjon. Omskriving av historien var en nødvendighet[40]. Ifølge offisielle kemalistiske historikere fantes ikke et kurdisk folk. Kurderne var opprinnelig turaniere og kom for 5000 år siden fra steppene i Sentral-Asia. Deres nåværende dialekt ble beskrevet som en forvrenging av tyrkisk oppblandet med persisk og arabisk[41]. Man overså at tyrkisk og kurdisk tilhører to ulike språkfamilier og derfor har like få fellestrekk som for eksempel norsk og finsk.
”Dette er en krig mellom to raser, og det er verken den første eller den siste. (…) Tyrkeren er sitt lands eneste herre. Den som ikke er av ren tyrkisk avstamming, har bare en rettighet, nemlig retten til å være tjener og slave.” - Justisminister Esat Mahmut Bozkurt. Tyrkia førte utover 1930-tallet en vedvarende krig mot de kurdere som hadde vært en forutsetning for seieren i Uavhengighetskrigen. Den tyrkiske terroren nådde et slags toppunkt i Dersim. En europeisk diplomat påpekte at dette var den 11. militære straffeekspedisjonen mot denne provinsen siden 1876: ”Når den militære ledelsen nå rydder det området hvor det bor kurdere, så bruker de samme slags metoder som ble brukt mot armenerne under verdenskrigen: Tusener av kurdere, inkludert kvinner og barn ble slått i hjel. Andre, mest barn, ble kastet i Eufrat, mens andre ble deportert til områder i det sentrale Anatolia etter at de først var fratatt buskap og eiendeler.”
Mens massakrene pågikk i Dersim, fastslo Tyrkias innenriksminister at det ikke eksisterte noe kurdisk problem i Tyrkia: ”Det finnes ingen kurdere i Tyrkia, bare tyrkere som bor oppe i fjellene. Disse røverne må siviliseres med vold.”
”Tyrkia hadde utvilsomt til hensikt å gjennomføre et folkemord mot det kurdiske folket. Det var selve oppgavens omfang som gjorde at den i praksis ikke lot seg gjennomføre”[42] - David McDowall. Kemalismen har både sine særegne trekk og slektskap med annen statsteori, den europeiske facismen. Mustafa Kemal brukte og videreutviklet erfaringene fra sin tid som erfaren general i den Osmanske hæren og som militær øverstkommanderende før han ble president. Det var viktig for han å raskt gjøre Tyrkia europeisk. Fra 1930 ble Mustafa Kemal omtalt som evig leder, ikke så ulikt det tyske der Führer eller det italienske il Duce. I 1936 vedtok Tyrkia en tilnærmet kopi av Mussolonis lover for arbeidslivet. Streiker og fagorganisering ble forbudt ved lov, for å ”beskytte staten og dens sikkerhet mot undergravende virksomhet som kommunisme og anarkisme”. Arbeidsgivere fikk lov å pålegge 13 timers arbeidsdag. Kommunister og arbeiderledere ble arrestert. Det statsbærende republikanske folkepartiet - CHP var det eneste lovlige partiet frem til slutten av 1940-tallet. Fra 1936 var presidenten også partilederen. Visepresidenten var partiets nestleder, mens innenriksministeren var partiets generalsekretær; Statsledelsen og partiledelsen var blitt ett.
Ser man den kurdiske historien i en sammenheng, var Dersimopprøret i 1938 det 27. kurdiske opprøret som ble knust. Fra da forble Nord-Kurdistan stengt for utlendinger i over 30 år. Men ideen om Kurdistan lot seg likevel ikke utrydde, selv om det ikke var lovlig å leve som kurder innenfor den kemalistiske statens rammer. Av den tyrkiske hærens 18 operasjoner i årene fra 1924 til 1938, var det bare én som foregikk utenfor Kurdistan. Situasjon har ikke vært mye annerledes etter 1945. Unntakene er Koreakrigen i 1949-1952 , invasjonen på Kypros fra 1974, Tyrkias beskjedne deltakelse i NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 og USAs krig i Afghanistan i 2001. Ellers har den tyrkiske hæren blitt brukt i Kurdistan. Da Tyrkia sendte 90 soldater for å hjelpe USA og England i Afghanistan i november 2001, la regjeringen vekt på at de var vant med krig mot kurdisk gerilja i fjell som likner Afghanistan.
[1] Den seljuk-tyrkiske høvdingen Alp Arslan vant slaget ved Malazgirt. Når berørte stammer eller klaner betegnes som tyrkiske eller kurdiske, betyr det ikke at hver av dem hadde en kurdisk eller tyrkisk identitet den gangen.
[2] Time Magazine - 31.12.1999, vol 154, NO. 27. Artikkel av David Van Biema.
[3] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 88.
[4] De fleste kilder sier at Safi ad-Din kom fra en tyrkisk stamme. Noen historikere hevder at han var av kurdisk avstamning. Bl.a. Jamal Nabaz i boka Biry nataraiy kurdi, utgitt i Stockholm 1984.
[5] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 35.
[6] Ghassemlou – 1965 - brukte betegnelsen Iran.
[7] Først utgitt i Sovjetunionen. Ny utgivelse i Stockholm 1983 av forlaget Roja Nû.
[8] Side 166 i Kurd û Kurdistan av M.A. Zaki. Utgitt i 1931 av Dar al-Islam, Bagdad. Her er den gjengitt etter Dr. Hashem Ahmadzadehs oversettelse fra 1998, side 33 og 34. Den svenske oversettelsen bruker ordet regjering i stedet for stat. Den engelske oversettelsen bruker ordet state.
[9] Enklave betegner en minoritet som eromringet av en annen, for eksempel en språkgruppe i et geografisk område, eller en befolkningsgruppe i et land.
[10] Dette er innholdet i kapitel 5, 6 og 7 i verket som er inndelt i 60 kapitler.
[11] Gérard Chaliand, 1994: The Kurdish Tragedy, side 26.
[12] Martin von Bruinessens Kurds and Identity Politics, side 250.
[13] Størrelsen på Ubeydûllahs styrker er usikre. Gérard Chaliand oppgir for eksempel 80 000 i The Kurdish Tragedy.
[14] Ubeydûllahs egen hær hadde dårlig disiplin, og plyndring medvirket til å svekke den militære slagkraften.
[15] De religiøse lederne, kalt sjeiker, fikk sterkere posisjoner i det kurdiske samfunnet etter oppløsningen av emiratene. Sheikh Ubeydûllah-familien var den mektigste av disse med tilhengere både i det Osmanske riket og i Persia.
[16] Brev til visekonsul Clayton i juli, 1880.
[17] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 57.
[18] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 60.
[19] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 36.
[20] I 1900 var det Osmanske riket fortsatt Midtøstens mektigste stat , med kystlinje mot den Persiske gulf, mot Rødehavet, mot Middelhavet fra Libya til Tyrkia og mot Svartehavet.
[21] Dokumentet ble kalt Sykes-Picot avtalen etter de som ledet forarbeidet, britiske Mark Sykes og franske Georges Picot. Avtalen ble endret flere ganger.
[22] Punkt 12: ”Other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubtedly security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development
[23] Norsk Allkunnebok, Fonna Forlag 1956, spalte 252 i bind 7
[24] Side 448 i Caplex, Oslo 1990.
[25] Tale av Mustafa Kemal trykt i Sacak nr. 39, april 1987.
[26] Side 55 i Gérard Chaliands Kurdistan in Turkey.
[27] Erklæring fra Mustafa Kemal fra 1. mai 1920.
[28] Originalversjonen av Inönus erklæringer finnes på side 283-284 i dokumentene fra Lausanne-konferansen som det franske utenriksdepartementet ga ut i 1923: Documents diplomatiques - Conférence de Lausanne.
[29] Underskriverne var Storbritannia, Frankrike, Italia, Hellas, Kongeriket av serbere, kroater og slovener (som seinere ble til Jugoslavia), Romania, Japan og Tyrkia.
[30] Mehrdad Izady, i artikkelen Notes on Kurdish Political Naivité.
[31] Abdullah Hejab: Jakten på en egen identitet, 2001. Side 64.
[32] Ett eksempel: Grensa mellom Syria og Tyrkia deler en av kurdisk by i to. På syrisk side heter byen Qamishlo og på tyrkisk side Nuseybin. Du må gjennom full pass- og visumkontroll for å gå fra bydel til bydel.
[33] Denne uttalelsen var svar på spørsmål fra en journalist og ble slått opp i avisene i Izmit 16. og 17. januar 1923. Omtalt i Turk Tarih Turumu – Ataturk ve Turk Devrimi Arastirma merkezi, nr. 1089, s. 15.
[34] I en tale til en gruppe lærere allerede i 1922 uttalte Mustafa Kemal at inntil ”…for tre og et halvt år siden levde vi i et religiøst samfunn. (…) Siden da lever vi i et [tyrkisk] samfunn.”
[35] Lausanne-avtalens artikkel 38: "The Turkish government undertakes to assure full and complete protection of life and liberty to all inhabitants of Turkey without distinction of birth, nationality, language, race or religion.(…) All inhabitants of Turkey shall be entitled to free exercise, whether in public or private, of any creed, religion or belief, the observance of which shall not be incompatible with public order and good morals." Artikkel 39: "No restrictions shall be imposed on the free use by any Turkish national of any language in private intercourse, in commerce, religion, in the press or in public meetings.(…) Notwithstanding the existence of the official language, adequate facilities shall be given to Turkish nationals of non-Turkish speech for the oral use of their own language before courts."
[36] Underskriverne var Storbritannia, Frankrike, Italia, Hellas, Kongeriket av serbere, kroater og slovener (som seinere ble til Jugoslavia), Romania, Japan og Tyrkia.
[37] Til sammenlikning ble begrepet Kurdi-stan brukt som betegnelse på kurdernes land allerede på 1100-tallet.
[38] Rapport fra Hoare til Chamberlain 14. desember 1927.
[39] Türk Tarihinin Ana Hatlan - De viktigste hovedtrekk i tyrkisk historie.
[40] I boka Le Malheur Kurde, utgitt i Paris 1992: ”Mustafa Kemal Atatürks plan for devising a nation led him to create a mythical history of Turkey, ab nihilo.”
[41] Kurdisk tilhører den indoeuropeiske og tyrkisk den altaiske språkfamilien. Tyrkisk og kurdisk har like lite felles som norsk og finsk.
[42] Begrepet folkemord ble først tatt i bruk etter 2. verdenskrig. Slik det nå er definert i FN-dokumenter, regnes også forsøk på å utrydde et folk som folkemord.
Her Kurd ebîn
Dagîr kerî dil pirr le qîn,
dirrindey bê wijdan û dîn
Natiwanî wakey Kurd nebîn
Her Kurd bûyn û, her Kurd ebîn
Le pêş agir peristî da
Le pêş Mûsilmanêtî da
Le dîlî û le serbestî da
Her Kurd bûyn û, her Kurd ebîn
Ne ‘Erebim ne Eranîm,
ne Tûrkêkî şaxistanîm
Nek her xom, mêjûş delê ke Kurdim û Kurdistanîm
Ne ‘Erebim ne Eranîm,
ne Tûrkêkî şaxistanîm
Nek her xom, mêjûş delê ke Kurdim û Kurdistanîm
Ke Kurdim û Kurdistanîm
Ne nengîyew ne pîyawetî,
ciyawazî netewayetî
Birryarew mêjû dawyêtî,
ke Kurd bîn û her Kurd abîn
Gelan hemû bray minin
Her zordaranim dûjminin
Daway wilatî kes nakem
Pence bo mafî kes nabem
Bo mafî gel û xakekem,
Heta mawim xebat ekem!
Dagîr kerî dil pir le qîn,
dirrindey bê wijdan û dîn
Ger Qendîl û agrî şîrîn
Yeksan key legel rrûy zemîn
Natiwanî wakey Kurd nebîn
Her Kurd bûyn û, her Kurd abîn
Her Kurd bûyn û, her Kurd abîn!
Ger çî tûşî rence royî û hesret û derdim emin
Qet le des em çerxe siplle nabezêm, merdim emin
Eşqî çawî keçall û gerdenî pirr xall nîm
Eşqî kêw û telan û benden û berdim emin
Ger le birsan û le ber bêbergî êmro req hellêm
Nokerî bêgane nakem ta leser herdim emin
Min le zencîr û tenaf û dar û bend bakim nîye
Let letim ken, bimkûjin, hêshta dellêm Kurdim emin
dirrindey bê wijdan û dîn
Natiwanî wakey Kurd nebîn
Her Kurd bûyn û, her Kurd ebîn
Le pêş agir peristî da
Le pêş Mûsilmanêtî da
Le dîlî û le serbestî da
Her Kurd bûyn û, her Kurd ebîn
Ne ‘Erebim ne Eranîm,
ne Tûrkêkî şaxistanîm
Nek her xom, mêjûş delê ke Kurdim û Kurdistanîm
Ne ‘Erebim ne Eranîm,
ne Tûrkêkî şaxistanîm
Nek her xom, mêjûş delê ke Kurdim û Kurdistanîm
Ke Kurdim û Kurdistanîm
Ne nengîyew ne pîyawetî,
ciyawazî netewayetî
Birryarew mêjû dawyêtî,
ke Kurd bîn û her Kurd abîn
Gelan hemû bray minin
Her zordaranim dûjminin
Daway wilatî kes nakem
Pence bo mafî kes nabem
Bo mafî gel û xakekem,
Heta mawim xebat ekem!
Dagîr kerî dil pir le qîn,
dirrindey bê wijdan û dîn
Ger Qendîl û agrî şîrîn
Yeksan key legel rrûy zemîn
Natiwanî wakey Kurd nebîn
Her Kurd bûyn û, her Kurd abîn
Her Kurd bûyn û, her Kurd abîn!
Ger çî tûşî rence royî û hesret û derdim emin
Qet le des em çerxe siplle nabezêm, merdim emin
Eşqî çawî keçall û gerdenî pirr xall nîm
Eşqî kêw û telan û benden û berdim emin
Ger le birsan û le ber bêbergî êmro req hellêm
Nokerî bêgane nakem ta leser herdim emin
Min le zencîr û tenaf û dar û bend bakim nîye
Let letim ken, bimkûjin, hêshta dellêm Kurdim emin
Abonner på:
Innlegg (Atom)
