One of the greatest tragedies in Turkey's history is happening now. Apart from a couple of hesitant voices, no one is standing up and demanding to know what the Turkish goverment is doing, what this destruction means. No one is saying: `After all your signatures and promises you are riding towards doomsday, leaving the earth scorched in your wake. What will come of all this?'
Turkish governments have resolved to drain the pool to catch the fish; to declare all-out war.
We have already seen how it can be done. The world is also aware of it. Only the people of Turkey have been kept in ignorance; newspapers have been forbidden to write about the drainage. Or maybe there was no need for censorship: maybe our press, with its sense of patriotism and strong nationalist sentiment, chose not to write about it assuming the world would neither hear nor see what was happening. The water was being drained in so horrendous a fashion that the smoke ascended to high heaven. But for our press, deceiving the world and our people - or, rather, believing they had succeeded in doing so - was the greatest act of patriotism, of nationalism. They were not aware that they had perpetrated a crime against humanity. Their eyes bloodshot, their mouths foaming, they were shouting with one voice: `We will not give one stone, one handful of soil.' Cries of `Oh God' rose upon the air. Dear loyal patriotic friends, no one wants a single stone, nor a handful of soil from us. Our Kurdish citizens want their language, their language and culture are being slaughtered.
Our Kurdish brothers are now at war to win their rights. Those Turkish brothers with whom we have always been together in sorrow and in joy. During the War of Independence we fought shoulder to shoulder. We established this state together. Should a man cut out the tongue of his brother?
Oh friend, is there anything in those declarations you signed - the UN Bill of Human Rights, the Council of Europe, the Conference on Security and Co-operation in Europe and the Helsinki Final Act - to say that if I give my people human rights they will demand their `independence'? Did you lay down such a condition? In those declarations you signed did it not say that every nation, every ethnic community should determine its own destiny?
The water has begun to dry up. The house of nearly 2,000 villages have been burned. Many animals as well as people have been burned inside them. The world press has written about this, as well as our so nationalistic newspapers. Our ostriches still bury their heads in the sand. The country is awash with blood and how can our illustrious media remove its head from the sand? They burnt people too in many house...
The draining of the waters has cost Turkey and humanity much. And looks like continuing to do so. Already over 1,700 people have been the victims of murder by persons unknown. Intellectuals in the west have begun to debate whether a new genocide is taking place; the possibility of a Human Rights Court for Turkey's politicians and an economic boycott against Turkey is being discussed. Choose between these delightful alternatives!
The most horrific aspect is the inhumanity of outright war for the sake of a few fish. They have burnt almost all the forests of eastern Anatolia because guerrillas hide out in them. Turkey's forests have been burning for years. Not much that could be called forest is left and we are burning the remainder to catch fish. Turkey is disappearing in flames along with its forests, anonymous act of genocide, and 2,5 million people exiled from their homes, their villages burnt, in desperate poverty, hungry and naked, forced to take to the road, and no one raises a finger.
Turkey's administrators have got so carried away that intellectual crimes have been regarded as among most serious; people have rotted away in prisons, been killed and exiled for such crimes. Today over 200 people are serving sentences for crimes of thought in our prisons. Hundreds more are on trial. Among these intellectual criminals are university lecturers, journalists, writers and union leaders. Conditions in the prisons are so fearsome that a country, a world, could sink into earth in shame.
As if a racist, oppresive regime were not enough, there have been three military coups in 70 years. Each coup has made the Turkish people a little more debased, brought them a little lower. They have rotted from the root, with their culture, their humanity, their language. There is no reason at all for this inhuman, purposeless war in Anatolia. I repeat, the Kurds want nothing but human rights. They want to use their language, to have their identity restored, and develop their culture to the same extent as the Turkish people. You will ask if the Turkish people have these rights themselves. If things themselves. If things continue as they are, it will not be long before we encouter waves of resistance from the Turkish people. These 70 years have crushed all the people of Anatolia like a steamroller; not a blade of grass has grown in its path. For the moment, all we can ask is that all the Anatolian people be granted full human rights.
These things I speak of have a single cause: to appropriate the liberty of the Anatolian people. This government has done everything it can to exploit the Anatolians, humiliate them and leave them hungry. There is nothing they have not suffered for the last 70 years. If they have managed to survive such a wind for so long, that is because the soil of Anatolia is so rich in culture.
This world is a graveyard of wrecked languages and cultures. What cultures whose names and reputations we have never even heard of come and gone in this world? As a cultural mosaic, the cultures of Anatolia have been a source of modern cultures. If they had not tried to prohibit and destroy other languages and other cultures than those of the Turkish people, Anatolia would still make major contributions to world culture. And we would not remain as we are; a country half famished, its creative power draining away.
The sole reason for this war is that cancer of humanity, racism. If this were not so, would it be possible for right- wing, racist magazines and newspapers to declare that `The Turkish race is superior to every other'? The brother of this statement is `Happy is he who calls himself a Turk'. I first went to eastern Anatolia in 1951, and saw that on the mountain sides everywhere they had written in enormous letters visible from a distance of three, five and ten kilometres, `Happy is he who calls himself a Turk'. They had embellished the slopes of Mount Ararat, too. The entire mountain had become happy to be Turkish. And worse even, they made the children declare: `I am a Turk, I am honest, I am hard-working', every morning.
And much more is happening in Turkey! Having exiled 2,5 million people, now they have put an embargo on food in eastern Anatolia. No one who does not get a certificate from the police station can buy food, because the villagers give food to the guerrillas. The crops, nut and fruit trees of villagers who prefer exile to taking up arms to protect their village from guerrilla attack are burned along with the forests. Their animals are slaughtered. Why are the villages being burned and razed? So that they may not harbour guerrillas and be a source of food for them. From what we hear in Istanbul, the guerrillas receive their needs from the village watchmen. A few days ago the newspapers reported that guerrillas had stolen 700 sheep belonging to the village watchmen, the bastion of the state. There are 50,000 paid watchmen in eastern Anatolia; it is the slave of these people. They are the state in eastern Anatolia, they are everything. They can kill, destroy and burn. They recognise no rule of humanity and no law.
What else is happening in Turkey? The village elders of Ovacik who said that soldiers had burnt their village were found dead in the burned forests nearby a few days later. The government minister [for human rights] Azimet K”yloglu who had claimed that soldiers were burning villages went back on his words a few days later: `How can anyone say that the army is burning villages? It is the PKK.' And our `free newspapers' reported this.
What else is happening in Turkey? I swear that the newspapers wrote this too. I was dumbfounded. Listen, in a district of Van they woke up one morning and found the town covered with red crosses. How could the newspaers resist such a piece of news? The SS had done the same.
And there are no shepherds left in the mountains. They have killed the adult shepherds, and now they send children on the assumption that they won't touch them. But a few days later they gather up the dead bodies of these tiny shepherds from the mountains.
What else is happening in Turkey? God damn them, one is ashamed of being human. I will write this too. One morning a journalist friend of mine rang. We had worked together as journalists for years. `Do you know what is going on? he asked. `What?' I replied. `The police have taken away everone who works for ™zgr Gndem newspaper.' I immediately went to the newspaper offices and saw that the police cordoned the building. I asked to go in but the police wouldn't let me. There was no one left to produce the newspaper. They had taken all 120 employees in custody. They has even taken the poor tea boy. If it had been summer they would probably have been ordered to arrest the flies at the newspaper.
That is enough. I cannot bring myself to talk longer about the historic achievement of the Turkish Republic. To battle against oppression in Turkey today is a challenge not everyone can take up. There is a risk of going hungry. It is a strong tradition in the Turkish Republic to make a mockery of its opponents. And, and, and, it is only at the risk of your life that you oppose the state today. The cost of opposing the Turkish-Kurdish War is heavy. What can we do but keep silent?
The coup of 12 september 1980 not only forced intellectuals to keep their heads down, not only threw hundreds of people into prison and tortured them. The entire country cowered in fear, was made degenerate and driven further from humanity. It made informers of ordinary citizens, created bloody wolf-mouthed confessors, and totally destroyed human morality. A country where universal morality has become atrophied is a patient in a coma.
The Constitution which the leader of the coup Evren Pasha passed in the shadow of his weapons and bayonets was ratified by 90 per cent of the population in a referendum. For exactly 12 years Turkey has been governed according to this Constitution. Yes, Turkey has a parliament. Its parlementarians are like kittens, even when they catch them by the neck at the door of parliament and take them to prison. There is even a Constitutional Court. A Constitutional Court that, according to the Military Constitution, decides whether a law shall be enforced or not.
Some people here are scared stiff of the military lauching a new coup. What difference does it make? A new coup would not lead to the abolition and repeal of the Evren Constitution.
There will be no coup. There is no need for a coup. Some of my friends, my old journalist colleagues, friends whom I love and who don't want anything to happen to me are anxious. Some say I am taking sides.
What is more natural than for me to take sides? As long as I can remember I have been on the side of the peoples of Turkey. As long as I can remember I have been on the side of the oppressed, those treated unjustly, the exploited, the suffering and the poor.
I am on the side of the Turkish, the language in which I write. I feel the obligation to do what I can, and what I can't, to enrich and beautify Turkish. My greatest cause of anger against Kenan Pasa is his closure of the Turkish Language Institute.
Of course I take sides. For me the world is a garden of culture where thousand flowers grow. Throughout history all cultures have fed one another, been grafted onto one another, and in the process our world has been enriched. The disappearance of a culture is the loss of a colour, a different light, a different source. I am as much on the side of every flower in this thousand flower garden as I am on the side of my own culture. Anatolia has always been a mosaic of flowers, filling the world with flowers and light. I want it to be the same today.
If the people of a country choose to live like human beings, choose happiness and beauty, their way lies first through universal human rights and then through universal, unlimited freedom of thought. The people of countries that have opposed this will enter the twenty first century without honour.
Saving the honour and bread of our country, and the cultural wealth of its soil is in our hands. Either true democracy or...nothing!
søndag 2. november 2008
søndag 24. august 2008
Srudi Qazi Muhammed
Bo gali kurdi hajar
boi ba dari rishadar (x2)
Kurdistan ba nawa to
darkawt la ham diyar (x2)
Ta wenai toman habet namerin
Aferin Qazi Muhammed, afarin
Aferin ai Peshawai kurd, aferin
Bo xebati xelki kurd
gyani xotet krd ba prd (x2)
Nawi to la meju da
nawi kurdi zindu krd (x2)
Ta wenai toman habet namerin
Aferin Qazi Muhammed, afarin
Aferin ai Peshawai kurd, aferin
boi ba dari rishadar (x2)
Kurdistan ba nawa to
darkawt la ham diyar (x2)
Ta wenai toman habet namerin
Aferin Qazi Muhammed, afarin
Aferin ai Peshawai kurd, aferin
Bo xebati xelki kurd
gyani xotet krd ba prd (x2)
Nawi to la meju da
nawi kurdi zindu krd (x2)
Ta wenai toman habet namerin
Aferin Qazi Muhammed, afarin
Aferin ai Peshawai kurd, aferin
onsdag 18. juni 2008
tirsdag 17. juni 2008
What a week! I've been loving every moment of it :)
Da er frøken Karimi tilbake ved tastaturet, denne gangen for oppdatere alt som har skjedd siden sist. I skrivende stund slapper jeg av etter en morsom dag på jobben, idag fikk jeg være på barneavdelingen, noe jeg virkelig likte :)
Forrige uke var jeg i Finland med 49 andre ungdommer fra Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland. Det var utrolig spennende! Jeg representerte Lawan (KDUF - Kurdisk Demokratisk Ungdomsforbund) og deltok på en konferanse i Helsinki der vi lærte om prosjektledelse. Selv om det var veldig få deltagere som kjente hverandre fra før av ble det en veldig morsom tur. Vi var 19 ungdommer fra Norge, og etter 4 dager på Hanasaari/Hanaholmen kan jeg godt si at vi ble en veldig sammensveiset gjeng :) Deltagerne representerte ulike organisasjoner og foreninger for etniske minoriteter fra 5 land, og under oppholdet utviklet vi prosjektideer på tvers av nordens grenser. Jeg reiste tidlig fredag morgen og møtte de andre på Gardermoen, det var litt av en tur, for selv om vi nettopp hadde blitt kjent med hverandre tok det ikke lang tid før vi alle var venner. Fredagen var vi for det meste på hotellet, etter middag og velkomsttaler gikk vi rett på de første foredragene og vi hadde mange morsomme leker for å bryte isen og komme nærmere hverandre. Av en eller annen grunn ble det slik at vi aldri la oss før fire, så fredag kveld hadde vi lange diskusjoner der alle var veldig engasjerte. På lørdag fortsatte vi med foredrag og workshop, og de varte hele dagen. Allikevel, presset vi inn en liten tur til byen også :) En liten gjeng av oss dro ned til Helsinki by, for å se hva Finalnd hadde å by på. Det var lett å finne frem, og vi så utrolig mye morsomt. Blant det vi likte best var - Black Superman - han balanserte på en line og var veldig hyggelig mot oss. Han ga oss til og med visittkortet sitt, og vi ba han stikke innom Norge engang også. Black Superman er også kjent som Black Santa.
På søndag kveld tok vi helt av :p Vi Hamda, Samad, Mani og jeg bestemte oss for å lage karaoke, selv om den var litt hjemmelagd, ble det en stor slager hos resten og de fleste deltok. Først var det bare vi 4, og vi brølte oss gjennom en god del låter, etterhvert begynte de andre å komme inn og de kastet seg inn i sangene. Det ble masse latter og helt sikkert noen tårer også, for det var ikke pene toner vi sang for å si det sånn. Men det var så gøy, vi levde oss inn i det, og tok litt vel av :p
Det eneste negative med Helsinkituren var kun det at det bare varte i 4 dager, vi var alle enige om at vi ville være der lenger. Vel, en annen ting var at maten på Hanasaari ikke alltid falt i smak hos oss heller. Av og til kunne de ha kjempegod mat, og av og til var det helt håpløst, for det meste var det helt håpløst, og vi slet litt med å finne noe annet å erstatte det med og, fordi hotellet lå ti minutter unna byen (med bil) og vi måtte ta bussen inn til selve Helsinki hver gang.
Alt i alt var det en unik opplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg ble med på turen. Ikke bare fikk vi en utrolig bra mulighet til å møte andre undommer, men vi fikk også grundig opplæring fra blant annet LNU, Miljonkulturel ungdom og andre organisasjoner til å utvikle prosjekter og hvordan vi kunne søke støtte. Dette er også den eneste ferien jeg har i år, ettersom jeg jobber nesten hver eneste dag denne sommeren. Både denne uken og neste uke jobber jeg HVER dag på H&M, både på strømmen og på triaden. Det kommer til å bli litt av en slitsom uke :) Jeg kom hjem fra Finland igår, og det eneste jeg fikk tid til var å ta en matbit før jeg måtte rett tilbake på jobb! Snakk om tempo! Men jeg liker det bedre enn min forrige jobb - det er uten tvil - så jeg klager ikke :D
Forrige uke var jeg i Finland med 49 andre ungdommer fra Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland. Det var utrolig spennende! Jeg representerte Lawan (KDUF - Kurdisk Demokratisk Ungdomsforbund) og deltok på en konferanse i Helsinki der vi lærte om prosjektledelse. Selv om det var veldig få deltagere som kjente hverandre fra før av ble det en veldig morsom tur. Vi var 19 ungdommer fra Norge, og etter 4 dager på Hanasaari/Hanaholmen kan jeg godt si at vi ble en veldig sammensveiset gjeng :) Deltagerne representerte ulike organisasjoner og foreninger for etniske minoriteter fra 5 land, og under oppholdet utviklet vi prosjektideer på tvers av nordens grenser. Jeg reiste tidlig fredag morgen og møtte de andre på Gardermoen, det var litt av en tur, for selv om vi nettopp hadde blitt kjent med hverandre tok det ikke lang tid før vi alle var venner. Fredagen var vi for det meste på hotellet, etter middag og velkomsttaler gikk vi rett på de første foredragene og vi hadde mange morsomme leker for å bryte isen og komme nærmere hverandre. Av en eller annen grunn ble det slik at vi aldri la oss før fire, så fredag kveld hadde vi lange diskusjoner der alle var veldig engasjerte. På lørdag fortsatte vi med foredrag og workshop, og de varte hele dagen. Allikevel, presset vi inn en liten tur til byen også :) En liten gjeng av oss dro ned til Helsinki by, for å se hva Finalnd hadde å by på. Det var lett å finne frem, og vi så utrolig mye morsomt. Blant det vi likte best var - Black Superman - han balanserte på en line og var veldig hyggelig mot oss. Han ga oss til og med visittkortet sitt, og vi ba han stikke innom Norge engang også. Black Superman er også kjent som Black Santa.
På søndag kveld tok vi helt av :p Vi Hamda, Samad, Mani og jeg bestemte oss for å lage karaoke, selv om den var litt hjemmelagd, ble det en stor slager hos resten og de fleste deltok. Først var det bare vi 4, og vi brølte oss gjennom en god del låter, etterhvert begynte de andre å komme inn og de kastet seg inn i sangene. Det ble masse latter og helt sikkert noen tårer også, for det var ikke pene toner vi sang for å si det sånn. Men det var så gøy, vi levde oss inn i det, og tok litt vel av :p
Det eneste negative med Helsinkituren var kun det at det bare varte i 4 dager, vi var alle enige om at vi ville være der lenger. Vel, en annen ting var at maten på Hanasaari ikke alltid falt i smak hos oss heller. Av og til kunne de ha kjempegod mat, og av og til var det helt håpløst, for det meste var det helt håpløst, og vi slet litt med å finne noe annet å erstatte det med og, fordi hotellet lå ti minutter unna byen (med bil) og vi måtte ta bussen inn til selve Helsinki hver gang.
Alt i alt var det en unik opplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg ble med på turen. Ikke bare fikk vi en utrolig bra mulighet til å møte andre undommer, men vi fikk også grundig opplæring fra blant annet LNU, Miljonkulturel ungdom og andre organisasjoner til å utvikle prosjekter og hvordan vi kunne søke støtte. Dette er også den eneste ferien jeg har i år, ettersom jeg jobber nesten hver eneste dag denne sommeren. Både denne uken og neste uke jobber jeg HVER dag på H&M, både på strømmen og på triaden. Det kommer til å bli litt av en slitsom uke :) Jeg kom hjem fra Finland igår, og det eneste jeg fikk tid til var å ta en matbit før jeg måtte rett tilbake på jobb! Snakk om tempo! Men jeg liker det bedre enn min forrige jobb - det er uten tvil - så jeg klager ikke :D
mandag 7. april 2008
Another one bites the dust, while I am ready to fly again
Og en, og to, og tre - kjør:
Yes, da er jeg endelig igang med å skrive igjen :)
Det har tatt sin tid, for som Mojdeh så pent kommenterte er det utrolig lenge siden jeg oppdaterte noe. Men som jeg sa: kvalitet fremfor kvantitet er heller å foretrekke, og det var vi egentlig begge enige i.
Skal vi se, som Dr. Phil alltid sier: today is the first day of the rest of your life! Og det var virkelig det. Det er nemlig idag vi hadde kick-off for sunnhetsmåneden vår. Oh yeah! I'm talking about getting in shape for real :) Begynte morgeningen med å gå 10 kilometer - now if that ain't a start I don't know! Det var rett og slett fantastisk! Så fra og med i dag av er dette timeplanen, trene minst en gang om dagen. Dansetreningen vi skulle ha i ettermiddag ble avlyst pga forfall og sykdom, men vi tar det igjen ;)
Etter det satt jeg ute og skrev en av de to oppgavene jeg må levere inn den 6. juni : Skrivingen går sakte, men jeg er godt igang, sier vi :) Men for å være helt ærlig, det er 26 varmegrader, hammocken min savner meg og jeg vil bare nyte været og bli brun. Så jeg endte med å gå inn etter noen timer, ettersom det er kjøligere her inne, og jeg tenkte jeg kunne konsentrere meg bedre. Eh, nei, helt feil. Jeg ble sittende å se på Sex and the City maraton :D Men det var verdt det, det er ikke ofte jeg unner meg tv-tid. Nei, det var en løgn, jeg gjør det ofte, kanskje for ofte? Men det er ferie om en uke og jeg bryr meg litt lite egentlig :)
I morgen begynner jeg min første dag på H&M - yeay me!
Gleder meg veldig til å komme igang der, så jeg kommer til å tilbringe en god del tid der i sommer - I'mma be a working girl this summer. Noe nytt for meg, som regel er jeg borte på sommertid, men you know, can't be traveling all the time. Now it's time to make some money :)
Egentlig har jeg veldig mye mer å komme med, men med tanke på at jeg må rydde det bomba rommet mitt, sier jeg takk, og adjø for nå. Så kommer jeg sterkere tilbake om noen dager :)
Peace out!
Yes, da er jeg endelig igang med å skrive igjen :)
Det har tatt sin tid, for som Mojdeh så pent kommenterte er det utrolig lenge siden jeg oppdaterte noe. Men som jeg sa: kvalitet fremfor kvantitet er heller å foretrekke, og det var vi egentlig begge enige i.
Skal vi se, som Dr. Phil alltid sier: today is the first day of the rest of your life! Og det var virkelig det. Det er nemlig idag vi hadde kick-off for sunnhetsmåneden vår. Oh yeah! I'm talking about getting in shape for real :) Begynte morgeningen med å gå 10 kilometer - now if that ain't a start I don't know! Det var rett og slett fantastisk! Så fra og med i dag av er dette timeplanen, trene minst en gang om dagen. Dansetreningen vi skulle ha i ettermiddag ble avlyst pga forfall og sykdom, men vi tar det igjen ;)
Etter det satt jeg ute og skrev en av de to oppgavene jeg må levere inn den 6. juni : Skrivingen går sakte, men jeg er godt igang, sier vi :) Men for å være helt ærlig, det er 26 varmegrader, hammocken min savner meg og jeg vil bare nyte været og bli brun. Så jeg endte med å gå inn etter noen timer, ettersom det er kjøligere her inne, og jeg tenkte jeg kunne konsentrere meg bedre. Eh, nei, helt feil. Jeg ble sittende å se på Sex and the City maraton :D Men det var verdt det, det er ikke ofte jeg unner meg tv-tid. Nei, det var en løgn, jeg gjør det ofte, kanskje for ofte? Men det er ferie om en uke og jeg bryr meg litt lite egentlig :)
I morgen begynner jeg min første dag på H&M - yeay me!
Gleder meg veldig til å komme igang der, så jeg kommer til å tilbringe en god del tid der i sommer - I'mma be a working girl this summer. Noe nytt for meg, som regel er jeg borte på sommertid, men you know, can't be traveling all the time. Now it's time to make some money :)
Egentlig har jeg veldig mye mer å komme med, men med tanke på at jeg må rydde det bomba rommet mitt, sier jeg takk, og adjø for nå. Så kommer jeg sterkere tilbake om noen dager :)
Peace out!
Hvordan er situasjonen for kurderne i Nord-Kurdistan i dag?
Det siste året har situasjonen blitt vanskeligere. Den tyrkiske staten har intensivert undertrykkingen på mange måter, og avviser alle forslag fra kurdisk side om å prøve å finne en politisk og fredelig løsning. Akkurat nå står anslagsvis 240 000 - 250 000 tyrkiske tropper samla i Sirnak-provinsen nær grensa mot Irak, og det har også blitt gjennomført tyrkiske bombeangrep inn på det som er irakisk del av Kurdistan. Samtidig er befolkningen mer sammensveiset og mer bestemt enn før på å fortsette kampen for å få innfridd sivile politiske og kulturelle krav. Newroz-feiringa i år var preget av dette. Jeg tror også at det nye partiet DTP mange steder betyr en sterkere sivil mobilisering på gressrotplanet enn det vi opplevde de siste årene med partiet DEHAP.
Hva er historikken bak?
Tyrkias statselite har i tråd med Atatürks prinsipper skapt en tyrkisk stat som er bygget på den falske forestillingen at "alle" er tyrkere, selv om de etniske tyrkerne selv er en av minoritetene i Tyrkia. Kurderne - den nest største minoriteten - har tross over 80 år med brutal undertrykking ikke latt seg utslette og har ikke blitt assimilert og usynliggjort. Selv om den kurdiske bevegelsen i dag ikke krever en egen kurdisk nasjonalstat etter europeisk mønster, så blir denne bevegelsen opplevd som en dødelig trussel mot den tyrkiske statseliten. Ganske enkelt fordi anerkjennelsen av det kurdiske folket - som trolig er over 20 mill. i Tyrkia - og dette folkets kultur vil være et bevis på at Atatürks ideer om det tyrkiske Tyrkia er bygd på historieforfalsking.
Hva kan komme til å skje i fremtiden?
Ved opprettelsen av dem tyrkiske republikk i 1923 stod det bl.a. at de interne fiendene av landet Tyrkia er: Sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere og armenere, og andre etniske minoriteter. Her kan vi altså se hvordan Tyrkia ikke anvender fri ytringsfrihet i forhold til politikk, religion og mindre folkegrupper. Det er derfor sannsynlig at den militære delen av Tyrkias statselite fortsetter med opptrappingen av den militære undertrykkingen. Jeg tror at både den sivile kurdiske bevegelsen i Tyrkia og den militære geriljaen er så sterk at Tyrkias krigslinje ikke vil føre fram. Tyrkias strategiske hovedinteresse består i å forhindre oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat, i Tyrkia, så vel som i Irak, Iran og Syria. Landets ledere har gitt klart uttrykk for at de ”aldri” ville akseptere oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat. Tyrkerne frykter at amerikanerne på sikt ikke kan forhindre at kurderne etter hvert overtar kontrollen i oljebyen Kirkuk og eventuelt i Mosul. Dette ville være det siste skrittet til realiseringen av Tyrkias største mareritt: Et selvstyrt og økonomisk bærekraftig kurdisk område som ny tyrkisk nabo - med tilgang til betydelige oljereserver.
Så spørst det om de miljøene i Tyrkia som ønsker en demokratisk utvikling, kan vinne fram. Jeg tror det er slik at det er sterke deler av tyrkias befolkning som ønsker en demokratisk utvikling. Men foreløpig er de for svake til å ta opp kampen med generalene som ser ut til å få gjøre hva de vil, selv om statsminister Erdogan snakker om demokrati når han besøker EU. Men Tyrkia oppfyller ikke kravene for et EU-medlemskap, da de ikke overholder menneskerettighetene. Ennå blir det torturert kurdere i de tyrkiske fengslene. Og mange av de innsatte vet ikke alltid hvorfor de sitter der, eller hvor lenge de skal sitte der. Med andre ord følger ikke fengselsmyndighetene prinsippet om at de ikke skal fengsle personer uten lov og dom. Og organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdiske rettigheter opplever å bli truet eller fengslet. De grove bruddene på menneskerettighetene generelt, er det tyrkiske regimet ansvarlig for. Disse bruddene på menneskerettighetene kan dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.
Hva er historikken bak?
Tyrkias statselite har i tråd med Atatürks prinsipper skapt en tyrkisk stat som er bygget på den falske forestillingen at "alle" er tyrkere, selv om de etniske tyrkerne selv er en av minoritetene i Tyrkia. Kurderne - den nest største minoriteten - har tross over 80 år med brutal undertrykking ikke latt seg utslette og har ikke blitt assimilert og usynliggjort. Selv om den kurdiske bevegelsen i dag ikke krever en egen kurdisk nasjonalstat etter europeisk mønster, så blir denne bevegelsen opplevd som en dødelig trussel mot den tyrkiske statseliten. Ganske enkelt fordi anerkjennelsen av det kurdiske folket - som trolig er over 20 mill. i Tyrkia - og dette folkets kultur vil være et bevis på at Atatürks ideer om det tyrkiske Tyrkia er bygd på historieforfalsking.
Hva kan komme til å skje i fremtiden?
Ved opprettelsen av dem tyrkiske republikk i 1923 stod det bl.a. at de interne fiendene av landet Tyrkia er: Sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere og armenere, og andre etniske minoriteter. Her kan vi altså se hvordan Tyrkia ikke anvender fri ytringsfrihet i forhold til politikk, religion og mindre folkegrupper. Det er derfor sannsynlig at den militære delen av Tyrkias statselite fortsetter med opptrappingen av den militære undertrykkingen. Jeg tror at både den sivile kurdiske bevegelsen i Tyrkia og den militære geriljaen er så sterk at Tyrkias krigslinje ikke vil føre fram. Tyrkias strategiske hovedinteresse består i å forhindre oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat, i Tyrkia, så vel som i Irak, Iran og Syria. Landets ledere har gitt klart uttrykk for at de ”aldri” ville akseptere oppkomsten av en uavhengig kurdisk stat. Tyrkerne frykter at amerikanerne på sikt ikke kan forhindre at kurderne etter hvert overtar kontrollen i oljebyen Kirkuk og eventuelt i Mosul. Dette ville være det siste skrittet til realiseringen av Tyrkias største mareritt: Et selvstyrt og økonomisk bærekraftig kurdisk område som ny tyrkisk nabo - med tilgang til betydelige oljereserver.
Så spørst det om de miljøene i Tyrkia som ønsker en demokratisk utvikling, kan vinne fram. Jeg tror det er slik at det er sterke deler av tyrkias befolkning som ønsker en demokratisk utvikling. Men foreløpig er de for svake til å ta opp kampen med generalene som ser ut til å få gjøre hva de vil, selv om statsminister Erdogan snakker om demokrati når han besøker EU. Men Tyrkia oppfyller ikke kravene for et EU-medlemskap, da de ikke overholder menneskerettighetene. Ennå blir det torturert kurdere i de tyrkiske fengslene. Og mange av de innsatte vet ikke alltid hvorfor de sitter der, eller hvor lenge de skal sitte der. Med andre ord følger ikke fengselsmyndighetene prinsippet om at de ikke skal fengsle personer uten lov og dom. Og organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdiske rettigheter opplever å bli truet eller fengslet. De grove bruddene på menneskerettighetene generelt, er det tyrkiske regimet ansvarlig for. Disse bruddene på menneskerettighetene kan dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.
Frihetskampen for vårt land
Hvem er partene i Kurdistan-konflikten?
Det er hovedsakelig fire okkupasjonsland i Kurdistan-konflikten - Iran, Irak, Syria og Tyrkia som okkuperer hver sin del av Kurdistan. I tillegg har USA og EU blandet seg inn i varierende grad. På samme måte var de europeiske stormaktene sentrale aktører etter første verdenskrig da kurderne først ble lovet sin egen stat i Sèvres-traktaten, og etterpå ble fratatt denne muligheten i Lausanne-avtalen.
Hva går denne striden ut på?
Kort sagt og grovt sett, kan man si at den første fredstraktaten etter 1. verdenskrig - Sèvres-traktaten - beskrev opprettelsen av et selvstendig Kurdistan. På dette tidspunktet så Storbritannia seg tjent med opprettelsen av et uavhengig Kurdistan mellom det britisk-dominerte Irak og det nye Tyrkia som enda ikke hadde noen anerkjente grenser. Storbritannia håpet at Kurdistan skulle bli en slags bufferstat med tette bånd til London. Så ledet Mustafa Kemal de tyrkiske styrkene til seier i Uavhengighetskrigen for den nye staten Tyrkia. Dermed så både Storbritannia og Frankrike snart sine egne stormaktsinteresser best tjent med at det ikke ble noe av det Kurdistan som var blitt traktatfestet i 1920. Sèvres-traktaten ble en avtale som ingen stater respekterte. I 1923 ble den avløst av Lausanne-traktaten som ble den endelige fredsslutningen mellom seierherrene og det nye Tyrkia. Her ble ikke Kurdistan nevnt med ett ord. Tvert imot ble kurdernes land nå delt mellom de fire okkupantstatene. På dette tidspunktet var Irak og Syria ikke selvstendige stater, men var under henholdsvis britisk og fransk overherredømme. Nå har Kurdistan vært kunstig delt mellom fire stater i 80 år. Okkupantstatene vil ha kontroll over naturrikdommene i Kurdistan og frykter opprettingen av en kurdisk stat. Kurderne krever retten til å ta vare på og utvikle egen kultur. Ett av de viktigste spørsmålene omhandler retten til å lære og bruke sitt språk. Kurderne er tross alt det fjerde største folket i Midtøsten. I tillegg er det naturlig at de også krever vanlige menneskerettigheter.
Hva er det viktigste stridsspørsmålet?
Stridsspørsmålet varierer fra stat til stat, men den tyrkiske staten har siden 1920-tallet benektet at det finnes et kurdisk folk, en kurdisk kultur og et kurdisk språk. Staten har ført en brutal politikk mot kurderne der det har handlet om å sikre kontroll over naturrike landområder, sikre seg olje og å frata kurderen muligheten til å eksistere. Lenge benektet de tyrkiske styresmaktene at kurderne som etnisk gruppe eksisterte overhode. I 1980 tok militæret over makten i Tyrkia og kurderen ble behandlet med jernhånd. I 1984 kom det til væpnet konflikter mellom kurderne og Tyrkia. I perioden 1884-1897 regner en at 20 000 mennesker ble drept i kamper mellom tyrkiske regjeringsstyrker og kurdernes PKK gerilja, PKK er forkortelsen for det kurdiske arbeiderparti i Tyrkia - det har nå byttet navn til KADEK. Kurderne har samme rett som andre nasjoner til å bestemme i eget land, og det er ingen tvil om at de er ett folk med felles språk og at de har utgjort det overveldende flertallet av befolkninga i samme området i flere tusen år.
Både beliggenheten og oljerikdommene gjør Kurdistan svært viktig å kontrollere. 10 % av verdens oljeproduksjon skjer i dag på kurdisk område, og 75 % av oljen som eksporteres fra Irak kommer fra Kurdistan, liksom all oljen som finnes i Tyrkia og Syria. Det er ikke bare rike oljeforekomster i disse fjellene, det er rike mineralforekomster der også, både av kobber, jern og krom. I høylandet nord i Kurdistan finnes det og gode vannkilder, kildene til både Eufrat og Tigris kommer herifra. Dette gjør jorden fruktbar og gir et stort elektrisitetspotensiale. Kurdernes viktigste næringsvei er derfor jordbruket, og 75 % av befolkningen er knyttet tl landbruket.
Hvilke konfliktårsaker dominerer denne konflikten?
Tyrkias ledere har hardnakket hevdet at det ikke finnes kurdere i deres land. De som slåss for kurdernes rettigheter blir raskt stemplet som statsfiender og forrædere. Kurderne argumenterer for demokrati og annerkjennelse fra kurdiske rettigheter, i alle fire stater. De argumenterer også for en føderasjonsordning som kan være en fremtidig løsning.
Et folk som består av 40 millioner, og som i mer enn tusen år har vært folkeflertallet i et område som er større enn Spania, er blitt oppdelt av fire okkupanter og er blitt nektet en eksistens. Både de fire okkupanstatene og stormakter utenfra regionen ønsker kontroll over deler av naturressursene. Det handler ikke bare om oljen, men også om jordbruk og mineraler, og ikke minst om de viktisgte vannkildene for det nordlige Midtøsten, som foreksempel Eufrat og Tigris.
Hvilke konfliktløsninger er gjennomført eller vurdert?
PKK startet sin frihetskamp i 1984, og har baser både i Irak og i syriskkontrollerte områder i Libanon. Tyrkiske myndigheter svarte med hevnaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkingen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Det at PKK har baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og tilholdssteder. PKKs leder Abdullah Öcalan ble fengslet og dømt til døden i 1999, men dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraff i 2002. Etter at Öcalan ble dømt i 1999, tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og PKK lanserte derfor en ensidig våpenhvile den 15. mars 1993, der det ble drevet et forsøk på å få til en forhandlingsløsning. PKKs ledelse var klar over at det ikke var mulig for dem å beseire Tyrkia militært, dette var heller ikke neo de øsnket. De ønsket heller å videreføre den kurdiske frigjøringskampen med fredelige, politiske midler. PKKs kunngjøring var ingen overraskelse verken for de som hadde medvirket til underhåndskontakter eller andre som kjente den kurdiske frigjøringsbevegelsen godt. Men den tyrkiske presidenten Özal ble forgiftet av generalene for å forhindre at Tyrkia skulle gå med på forhandlingene.
Hvilket grunnlag finnes det for samarbeid mellom partene?
Det er i dag omfattende kontak mellom kurderne i de fire statene. Opprettelsen av den kurdiske nasjonalkringkasteren MedyaTv i 1995 har styrket allkurdiske oppfatninger, og kanalen har betydd mye for opplysningsnivået. Det er på grunnplanet og på mellomnivået et økende ønske om samarbeid mellom de kurdiske partiene. En større enhet mellom de kurdiske partiene vil gjøre det mulig å komme nærmere en løsning med de fire statene. Det beste grunnlaget er hvis de kurdiske organisasjonene samarbeider med andre folkegrupper som også ønsker demokrati i hver av disse statene, for det er flernasjonale stater.
Et eventuelt tyrkisk medlemsskap I EU er et annet, men høyst usikkert prosjekt med minst 10-20 års perspektiv. På kort sikt er slik at de fleste som slåss mot den brutale undertrykkingen av kurderne i Tyrkia, mener at kurderne kan ha fordel av at det tyrkiske militærregimet blir nødt til gradvis å rette seg etter det som kalles europeiske menneskerettsstandarer.
FN burde anerkjenne Kurdistans Nasjonalkongress - KNK - som et representativt organ for kurderne, og de bør kreve at KNK skal få observatørstatus i FN og andre internasjonale organisasjoner, slik som for eksempel PLO har fått.
Det er hovedsakelig fire okkupasjonsland i Kurdistan-konflikten - Iran, Irak, Syria og Tyrkia som okkuperer hver sin del av Kurdistan. I tillegg har USA og EU blandet seg inn i varierende grad. På samme måte var de europeiske stormaktene sentrale aktører etter første verdenskrig da kurderne først ble lovet sin egen stat i Sèvres-traktaten, og etterpå ble fratatt denne muligheten i Lausanne-avtalen.
Hva går denne striden ut på?
Kort sagt og grovt sett, kan man si at den første fredstraktaten etter 1. verdenskrig - Sèvres-traktaten - beskrev opprettelsen av et selvstendig Kurdistan. På dette tidspunktet så Storbritannia seg tjent med opprettelsen av et uavhengig Kurdistan mellom det britisk-dominerte Irak og det nye Tyrkia som enda ikke hadde noen anerkjente grenser. Storbritannia håpet at Kurdistan skulle bli en slags bufferstat med tette bånd til London. Så ledet Mustafa Kemal de tyrkiske styrkene til seier i Uavhengighetskrigen for den nye staten Tyrkia. Dermed så både Storbritannia og Frankrike snart sine egne stormaktsinteresser best tjent med at det ikke ble noe av det Kurdistan som var blitt traktatfestet i 1920. Sèvres-traktaten ble en avtale som ingen stater respekterte. I 1923 ble den avløst av Lausanne-traktaten som ble den endelige fredsslutningen mellom seierherrene og det nye Tyrkia. Her ble ikke Kurdistan nevnt med ett ord. Tvert imot ble kurdernes land nå delt mellom de fire okkupantstatene. På dette tidspunktet var Irak og Syria ikke selvstendige stater, men var under henholdsvis britisk og fransk overherredømme. Nå har Kurdistan vært kunstig delt mellom fire stater i 80 år. Okkupantstatene vil ha kontroll over naturrikdommene i Kurdistan og frykter opprettingen av en kurdisk stat. Kurderne krever retten til å ta vare på og utvikle egen kultur. Ett av de viktigste spørsmålene omhandler retten til å lære og bruke sitt språk. Kurderne er tross alt det fjerde største folket i Midtøsten. I tillegg er det naturlig at de også krever vanlige menneskerettigheter.
Hva er det viktigste stridsspørsmålet?
Stridsspørsmålet varierer fra stat til stat, men den tyrkiske staten har siden 1920-tallet benektet at det finnes et kurdisk folk, en kurdisk kultur og et kurdisk språk. Staten har ført en brutal politikk mot kurderne der det har handlet om å sikre kontroll over naturrike landområder, sikre seg olje og å frata kurderen muligheten til å eksistere. Lenge benektet de tyrkiske styresmaktene at kurderne som etnisk gruppe eksisterte overhode. I 1980 tok militæret over makten i Tyrkia og kurderen ble behandlet med jernhånd. I 1984 kom det til væpnet konflikter mellom kurderne og Tyrkia. I perioden 1884-1897 regner en at 20 000 mennesker ble drept i kamper mellom tyrkiske regjeringsstyrker og kurdernes PKK gerilja, PKK er forkortelsen for det kurdiske arbeiderparti i Tyrkia - det har nå byttet navn til KADEK. Kurderne har samme rett som andre nasjoner til å bestemme i eget land, og det er ingen tvil om at de er ett folk med felles språk og at de har utgjort det overveldende flertallet av befolkninga i samme området i flere tusen år.
Både beliggenheten og oljerikdommene gjør Kurdistan svært viktig å kontrollere. 10 % av verdens oljeproduksjon skjer i dag på kurdisk område, og 75 % av oljen som eksporteres fra Irak kommer fra Kurdistan, liksom all oljen som finnes i Tyrkia og Syria. Det er ikke bare rike oljeforekomster i disse fjellene, det er rike mineralforekomster der også, både av kobber, jern og krom. I høylandet nord i Kurdistan finnes det og gode vannkilder, kildene til både Eufrat og Tigris kommer herifra. Dette gjør jorden fruktbar og gir et stort elektrisitetspotensiale. Kurdernes viktigste næringsvei er derfor jordbruket, og 75 % av befolkningen er knyttet tl landbruket.
Hvilke konfliktårsaker dominerer denne konflikten?
Tyrkias ledere har hardnakket hevdet at det ikke finnes kurdere i deres land. De som slåss for kurdernes rettigheter blir raskt stemplet som statsfiender og forrædere. Kurderne argumenterer for demokrati og annerkjennelse fra kurdiske rettigheter, i alle fire stater. De argumenterer også for en føderasjonsordning som kan være en fremtidig løsning.
Et folk som består av 40 millioner, og som i mer enn tusen år har vært folkeflertallet i et område som er større enn Spania, er blitt oppdelt av fire okkupanter og er blitt nektet en eksistens. Både de fire okkupanstatene og stormakter utenfra regionen ønsker kontroll over deler av naturressursene. Det handler ikke bare om oljen, men også om jordbruk og mineraler, og ikke minst om de viktisgte vannkildene for det nordlige Midtøsten, som foreksempel Eufrat og Tigris.
Hvilke konfliktløsninger er gjennomført eller vurdert?
PKK startet sin frihetskamp i 1984, og har baser både i Irak og i syriskkontrollerte områder i Libanon. Tyrkiske myndigheter svarte med hevnaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkingen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Det at PKK har baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og tilholdssteder. PKKs leder Abdullah Öcalan ble fengslet og dømt til døden i 1999, men dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraff i 2002. Etter at Öcalan ble dømt i 1999, tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og PKK lanserte derfor en ensidig våpenhvile den 15. mars 1993, der det ble drevet et forsøk på å få til en forhandlingsløsning. PKKs ledelse var klar over at det ikke var mulig for dem å beseire Tyrkia militært, dette var heller ikke neo de øsnket. De ønsket heller å videreføre den kurdiske frigjøringskampen med fredelige, politiske midler. PKKs kunngjøring var ingen overraskelse verken for de som hadde medvirket til underhåndskontakter eller andre som kjente den kurdiske frigjøringsbevegelsen godt. Men den tyrkiske presidenten Özal ble forgiftet av generalene for å forhindre at Tyrkia skulle gå med på forhandlingene.
Hvilket grunnlag finnes det for samarbeid mellom partene?
Det er i dag omfattende kontak mellom kurderne i de fire statene. Opprettelsen av den kurdiske nasjonalkringkasteren MedyaTv i 1995 har styrket allkurdiske oppfatninger, og kanalen har betydd mye for opplysningsnivået. Det er på grunnplanet og på mellomnivået et økende ønske om samarbeid mellom de kurdiske partiene. En større enhet mellom de kurdiske partiene vil gjøre det mulig å komme nærmere en løsning med de fire statene. Det beste grunnlaget er hvis de kurdiske organisasjonene samarbeider med andre folkegrupper som også ønsker demokrati i hver av disse statene, for det er flernasjonale stater.
Et eventuelt tyrkisk medlemsskap I EU er et annet, men høyst usikkert prosjekt med minst 10-20 års perspektiv. På kort sikt er slik at de fleste som slåss mot den brutale undertrykkingen av kurderne i Tyrkia, mener at kurderne kan ha fordel av at det tyrkiske militærregimet blir nødt til gradvis å rette seg etter det som kalles europeiske menneskerettsstandarer.
FN burde anerkjenne Kurdistans Nasjonalkongress - KNK - som et representativt organ for kurderne, og de bør kreve at KNK skal få observatørstatus i FN og andre internasjonale organisasjoner, slik som for eksempel PLO har fått.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
